Stimulering og kompensasjon for TONO-vederlag

Opphaverne til musikkverk får betalt gjennom TONO når verkene benyttes. Etter at salget av fysiske lydbærere ebbet ut for 10-12 år siden, er det i all hovedsak levende fremføringer som sørger for lønna til norske komponister og tekstforfattere. Størrelsen på vederlaget fra en konsert bestemmes av publikumsantall, og deles mellom opphavere i verkene som fremføres.

Treghet i avregningssystemet gjør at tap i konsertvederlag i 2020 ikke vises på den enkelte opphavers konto før i september 2021. Man faller dermed ut av alle generelle, midlertidige ordningene, med mindre disse fortsatt gjelder om et år – hvilket er høyst tvilsomt. Med de nye stimuleringstiltakene som kulturministeren lanserte onsdag 19. august er det mulig å rette på dette.

NOPA foreslår at det fra de nye ordningene settes i verk rapporteres inn to publikumstall for konserter: a) faktisk antall og b) estimert antall i en normalsituasjon uten smittevern. TONO-vederlag for differansen mellom b) og a) dekkes gjennom tilskudd fra staten.

Eksempel: Det arrangeres konsert på Rockefeller med et kjent band som normalt sett ville solgt ut kapasiteten på 1200. På grunn av smittevernstiltak må man begrense antall tilhørere til 200. Rockefeller betaler vederlag for 200 pers, men rapporterer også inn estimert tall for normalsituasjon – altså 1200. TONO får kompensert vederlag for 1000 ekstra tilhørere, og avregner dette ut til opphaverne, som får betalt som om konserten hadde funnet sted under normale omstendigheter.

Denne løsningen lar seg enkelt skalere opp eller ned, alt etter hvilke smittevernstiltak som kreves. Det vil opprettholde aktivitet og holde de vanlige inntektsstrømmene i gang gjennom krisen (opphaver>forlag>management og så videre).

NOPAs vurdering er at modellen vil være rettferdig og treffe forholdsvis riktig. En utfordring vil dog være å estimere riktig publikumstall for normalsituasjon, men vi tror arrangørenes historikk/erfaring løser dette på en tilfredsstillende måte. Også fordi det etter vårt skjønn ikke foreligger noe insentiv for arrangører til å manipulere estimert tall.

Denne ordningen kunne i prinsippet blitt «satt i revers› og gitt tilbakevirkende kraft. Vi mener likevel dette er en dårlig ide, da den første perioden av koronakrisen ble preget av avlysninger. Skissert løsning dekker heller ikke opp tap fra andre områder som for eksempel bakgrunnsmusikk (varehandel, bar, restaurant etc), som var betydelig da Norge var i «lockdown» tidligere i år.

NOPA ber i stedet om at tapene for opphavere fram til ny ordning er implementert kompenseres gjennom søkbare fondsordninger.

Av eksisterende ordninger vil vi peke på Statens kunstnerstipend og Fond for lyd og bilde som godt egnet. Basert på TONOs foreløpige estimater for tapt konsertvederlag i 2020 (107 mill. NOK), ber vi om 50 mill. NOK øremerket opphavere i musikkverk gjennom Statens kunstnerstipend, og tilsvarende gjennom Fond for lyd og bilde.

Fondsordninger er i utgangspunktet ikke innrettet mot de som har størst kommersiell suksess, snarere tvert i mot. Derfor er det viktig at det følger kriterier med midlene. Det bør kunne dokumenteres avlyste konserter og forestillinger hvor verker skulle vært framført, eller vises til markant nedgang i TONO-vederlag fra live-feltet i 2020 kontra tidligere år.

I et rikt og komplekst musikkliv er variasjonene store, så kriteriene bør heller ikke være for rigide. NOPA har stor tillit til at komiteer og utvalg som til vanlig vurderer kunstnerisk kvalitet, også kan se det økonomiske helhetsbildet.