Prøysenpriser til Åge Aleksandersen, Gabrielle Leithaug og Rolf Magne Golten Andersen

En femti år lang hyllest til norsk kunst og kultur

Siden 1974 har Prøysenprisene vært en av de mest høytidelige markeringene i norsk kulturliv. Prisene er opprettet til ære for Alf Prøysen og deles alltid ut på hans dødsdag 23. november.

Blant tidligere mottagere finner vi navn som Lillebjørn Nilsen (1983), Kari Bremnes (1998), Odd Nordstoga (2004) og Karpe (2022). Prøysenprisene deles ut av NOPA i samarbeid med Norsk Viseforum, Norsk Barne- og Ungdomsbokforfattere, og Prøysenhuset.

Årets tre prismottagere illustrerer bredden i norsk kulturliv og har på hver sin måte ført Prøysens arv videre.

Les om tidligere mottakere av prisen her. 

Alf Prøysens Ærespris 2024: Åge Aleksandersen

Juryen kan beslutte å dele ut Alf Prøysens Ærespris for langt og fortjenestefullt virke innen for de samme områdene som dekkes av de to andre prisene. Det er opp til juryen å bestemme om denne prisen skal deles ut.

Fra juryens begrunnelse:

Kvar tid treng sine musikalske ikon. Årets vinnar av Alf Prøysens Ærespris er eit slikt ikon. Ljos levande går han blant oss i augehøgde og er ein audmjuk og hyggeleg mann. Men me kjenner alle at livsverket hans – songane han har skreve, artisten han er – ragar høgt. 

Frå tidleg 70-tal har songane kome som frø i åkeren ein etter ein, album etter album. Tjuetre soloplater har det blitt frå debuten med 7800 Namsos i 1975 og fram til i dag. I tillegg har me alle samle- og live-utgjevingane. Og før 1975 var det jo Prudence. No kan me sjå kva hage frøa har blitt. Det er ein stor hage, med songblomar av mange slag. Der er mange ivrige løvetenner – hits me ikkje blir kvitt. Det er mange raude roser i hagen, men også nokon kvasse kaktusar. Det er ein hage me kjenner oss heime i. Det er ljos og varme til alle i hagen til Åge.  

Det seiast om oss nordmenn at det er to type songar alle kan. Det er dei me syng på 17. mai, og det er songane til Åge. På konsertane hans kan det oppstå rørande opplevingar. Åge står på scena med Sambandet, bandet sitt, og kjem nesten ikkje til orde. Dei tusenvis frammøtte syng alle songane av full hals. Det er ei sterk oppleving, og ein blir ståande og prøve å stable opp ei forklaring. Kva er eigentleg dette? På ein måte er det ikkje Åge som står der og syng songane sine. Dette er jo vårt. Det er våre songar. Publikums! Åge har sete der med gitaren sin i over 50 år og skreve, rima og streva med gitargrep og melodiar. Så har han gjeve songane til oss. Gode songar er det. Dei er bruer mellom folk, der me kan møtast og kjenne at me høyrer til i kvarandre. Slik kan musikk vera. Åges musikk fører saman, slik. Me står der, i regn og i sol, saman med Åge, syng songane våre og kjenner at me høyrer saman. Dette er popmusikkens største adelsmerke.  

I dag verkar det merkeleg at Åge ikkje har fått denne prisen for lenge sidan. Men kanskje er det ikkje så rart. For dei som har sett etter ein tradisjonell visesongar med kassegitar dei siste fire tiåra har ikkje Åge vore den fyrste ein har kome på. Åge har ikkje gått langs den typiske stien. Han har vore rockar. Alt frå dei tidlege platene hans kan ein høyre at øyro hans, før dei fleste andre, tok til seg av populærmusikkens ytringsmåte frå andre sida av Nordsjøen og lenger vest. Og han gjorde det på ein måte som musikalsk ikkje stod attende for dei store namna «over there». Ein pioner var han. Og ein kan ane ein ekte opprørar i den tidlege musikkens hans. Ein som ikkje fylgjer nokon, men heller seier: Eg går her eg, på min eigen veg. Bli med! 

Så har me blitt med, fleire og fleire. Vegen er slett ikkje til endes, heldigvis. Åges namn er stort som aldri før, og mannen ligg ikkje på latsida. Men det teiknar seg likevel opp eit bilete av ein artist som nettopp ved å ikkje ha svara for nokon, men å ha gått sin eigen veg i alle år, seglar opp ved sida av Alf Prøysen og passar så godt nettopp der. Songane til Alf Prøysen er gamle. Me syng dei enno. Dei er ein del av oss. Songane til Åge vil også vera slik. Om mange år vil dei framleis vera der, som ein del av oss som bur her i dette landet me kallar Noreg, og dei vil føre saman og fortelje oss om kven me er.  

Det ei stor og audmjuk ære å tildela årets Alf Prøysens Ærespris til vår alles kjære Åge Aleksandersen. 

Prøysenprisen 2024: Gabrielle Leithaug

Prøysenprisen gis for fremragende innsats innen musikk, visekunst eller diktning innenfor de genrene som forbindes med Alf Prøysen. Prisen tildeles skapende eller utøvende kunstnere, eller til oppmuntring for unge talenter.

Fra juryens begrunnelse:

Det står stor respekt av det Gabrielle har fått til. Det var en helt ny stemme med et helt nytt språk som kom inn med selvfølgelighet og en selvtillit som er sjelden å se, selv hos bergensere, da “Ring meg” skylte over landet i 2011, og gikk rett til nummer 1. Ofte når artister gjør det veldig bra veldig fort, så har karrierene en tendens til å forsvinne like fort som den oppsto. Men det var ikke tilfelle her i det hele tatt. For det viste seg at Gabrielle allerede hadde lagt inn arbeidsøktene på forhånd og jobbet med musikken i lang tid før gjennombruddet. Grunnlaget var der for en lang karriere, og hun hadde en bestemthet om at dette skulle gå veien. Hun har vunnet Edvardprisen, Gammlengprisen, Spellemannprisen, Musikkforleggerprisen, P3Gull, hun har fått til det “umulige” å ha hits i Danmark og Sverige, hun har spilt på alle festivalene og fylte Oslo Spektrum.  

Hennes språklige univers oppleves som personlig, det er historier fra et ekte liv det her. Og det er som kjent da folk kan relatere til det, at lytterne føler at sangene handler om dem. Vi har alle vært der, selv om du vet mye eller lite om Neil Young, det spiller ingen rolle for vi kjenner følelsen! Det er her Alf Prøysen og Gabrielles lysstråler treffer hverandre. Gabrielles musikk er kanskje litt mer dansbar. Men når det er sagt; Prøysen skrev jo “Tango for to”, som det svinger av, og det snubles pokker meg en del i historiene Gabrielle forteller også! Det kunne fint ha vært en Gabrielle-sang, den om dansen på lokalet og Gunnar på Mo! 

Noe av det gøyeste og mest imponerende med Gabrielles karriere og musikk er formatet. Her spares det ikke. Det virker som det skal være arena eller ingenting. Det virker som alt hun gjør er så inspirert, inderlig og har overskudd. Det er noe forfriskende over dette motet til å ta plass og gjøre noe som ingen har gjort før. Og beviselig så finnes det en rekke artister som har latt seg inspirere av henne. Og så har vi tusenvis i publikum da. De kommer ikke til å gå noe sted, og dermed vil vi ha glede av Gabrielles musikk i mange mange år. Årets utgivelse “Og eg lyger så det renner som en foss gjennom rommet” er knallsterk. Så det var ikke bare den ene hitten den gangen for 13 år siden, det var starten på noe stort!  

 Det er en glede å gi årets Prøysenpris 2024 til Gabrielle Leithaug.  

Teskjekjerringprisen: Rolf Magne Golten Andersen

Teskjekjerringprisen gis for fremragende innsats innen musikk, visekunst eller diktning innenfor de genrene som forbindes med Alf Prøysen, men med spesiell vektlegging på virksomhet rettet mot barn. Prisen tildeles skapende eller utøvende kunstnere, eller til oppmuntring for unge talenter.

Fra juryens begrunnelse:

Av og til dukker det opp noe som ungene bare elsker. Årets prisvinner har klart kunststykket å skape en slik figur.  

Det startet på en biltur med familien. For å få ro i baksetet begynte prisvinneren å dikte opp en historie. Har dere hørt om Kokosbananas? spurte han. Ungene ble merkelig nok stille og ble sittende og høre etter.  

Siden har historiene om Kokosbananas nådd langt. I dag er de kjent over hele Norge.  

Prisvinneren har klart dette kunststykket uten et stort markedsføringsbudsjett. Han har gjort det helt og holdent med sin egen glade fortellerstemme. Historiene hans har ganske enkelt lekt seg inn i ørene på barna. Ikke som i gamledager via Barnetimen i radio, men som lydbøker. Kokosbananas slo nemlig gjennom som lydbøker i strømming.  

En strømmetjeneste for lydbok er som en moderne barnetime, hvor ungene kan høre hva de vil, når de vil. De kan velge mellom hundrevis av titler. Det at ungene selv kan bestemme hva de vil lytte til, sier oss noe om populariteten og kraften i historiene om Kokosbananas.  

Hør bare: Den største strømmetjenesten har en toppliste med de 50 mest populære titlene.  

De siste årene har de Kokosbananas gjennomgående lagt beslag på halvparten av dem. Og da gjerne øverst på lista. Noe lignende har aldri skjedd før. Det er helt kokos bananas!   

Hva er det egentlig som gjør denne figuren så populær? Han er altså en slags frukt, med kokosnøtt til far og banan til mor. Lillesøsteren heter Baby Koko. Han har besteforeldre og en venninne som er peanøtt. Kokosbananas selv er en oppfinnsom fyr, og hver gang det dukker opp et problem i familiehverdagen lager han en oppfinnelse. Som forhåpentligvis skal fikse problemet, men som kanskje ikke gjør det likevel, i hvert fall ikke slik han hadde tenkt. 

Men det er prisvinneren selv som puster liv i historiene og gjør dette til gull. Han byr på seg selv. Dialekten fra Øygarden utenfor Bergen gir fortellingene personlighet og særpreg. Han er på bølgelengde med barna og får umiddelbart deres tillit. De skjønner allerede etter tre setninger at dette blir morsomt og at det kommer til å gå bra. 

Det er også verdt å nevne at historiene om Kokosbananas i utgangspunktet skrives med tanke på lydmediet. Prisvinneren tenker lyd allerede på manusstadiet. Hvilken lyd kan bli morsom, hva er spennende å høre, hvilken lyd kan få noe til å skje? Hvordan kan scenen fargelegges med et lydbilde?  

Likevel fungerer historiene også som vanlige papirbøker. Alle titlene kommer også i papirutgave. Noen av dem som bildebøker for de minste, og noen som lettlestbøker for de litt eldre som vil lese selv. Kokosbananas har blitt teater, det jobbes med tanke på film og tv-serie og prisvinneren selv har begynt å reise rundt i landet med sitt eget enmannsshow. Selvfølgelig med en spesiallaget Kokosbananas buss. 

Som om ikke dette var nok, har han kommet med enda en serie, de akkurat passe skumle god-natt-fortellingene om Natt-Ninja. Foreløpig 14 titler. Og unødvendig å si: Også Natt-Ninja ligger høyt på listene. 

Prisvinneren er rett og slett ustoppelig. Man får lyst til sitere Kokosbananas: «Eg kan lage alt eg vil. Hvis eg vil, så får eg det til!» 

Det er en glede å gi årets Teskjekjerringpris til Rolf Magne Golten Andersen!