11. juni kan du være med på et historisk vedtak i TONO

Kjære NOPA-medlem!

26. januar 1937 møttes en håndfull komponister på Hotel Continental i Oslo. De var opphaverne til noen av datidens mest kjente sanger, og musikken som ble fremført på hovedstadens revy- og teaterscener. Tross suksessen var de frustrerte. De fikk ikke vederlag for musikken sin.

«Norsk Komponistforenings Internasjonale Musikkbyrå – TONO» hadde i ni år krevd inn slikt vederlag for sangene møtedeltakerne hadde skrevet. For å få utbetalt vederlag måtte man imidlertid være medlem av Norsk Komponistforening, og det fikk ikke de oppmøtte bli. Fordi musikken deres, ifølge Norsk Komponistforening, ikke holdt høy nok kunstnerisk kvalitet.

Samme kveld ble Norsk Slagerkomponistforening til.

Det langsiktige målet var å oppnå styrerepresentasjon i TONO, men det skulle vise seg å bli en lang vei. Faktisk kom det helt inn på 2000-tallt før NOPA, som foreningen nå het, fikk sin første styreleder i TONO. Til tross for at Norsk Slagerkomponistforening helt fra starten hadde flere medlemmer enn Norsk Komponistforening, og til tross for at førstnevnte hele tiden i all hovedsak var de som tjente pengene inn til TONO, tok det altså 75 år før vi fikk vår første styreleder.

Underveis kom det stadig nye konstruksjoner som omfordelte penger fra slagermusikken – som etter hvert ble til rock, pop, viser og mye annet – til kunstmusikk. Et effektivt grep var kategorisystemet. Det gikk ut på at hvert verk som ble anmeldt til TONO ble vurdert, og så gitt en kategori etter kunstnerisk verdi. For hver kategori du gikk opp, fikk du dobbelt så mye vederlag. Siden kategoriene ikke hadde noe å si for hva som ble fakturert inn til TONO, fungerte systemet som en stor, gjennomgående omfordeling – på alle områder.

Mitt første møte med konsekvensene var en sang i MGP 2001. Den ble skrevet like i forkant av finalen, og ikke meldt inn til TONO før den var kåret til årets vinner. «On my own» ble av en eller annen grunn vurdert til kategori 1.1.B, som var trinn to i kategorisystemet. Hver gang «On my own» ble spilt på radio, TV eller konsert fikk jeg altså dobbelt så mye vederlag som for de andre sangene mine. Det var selvfølgelig fint, men ga meg også en følelse av at noe skurret. Hvorfor? Hva skilte nettopp dette verket fra mine øvrige låter? Hvor kom pengene fra?

Og ikke minst: hvor mye fikk ikke de som var i kategori fem – 1.1.E – utbetalt?

Samme år ble jeg medlem i NOPA, og her fikk jeg lære mye om kategoriene. Blant annet at det var ganske vanlig at MGP-vinnerne ble belønnet med 1.1.B. Det aller meste ellers i populærmusikken – og absolutt alt utenlandsk repertoar – fikk den laveste: 1.1.A. Kunstmusikk fikk derimot gjennomgående høye kategorier. Blant NOPAs omlag 500 medlemmer i 2001, var det nesten like mye frustrasjon som på Hotel Continental januarkvelden i 1937.

Fordi vår musikk i veldig stor grad subsidierte den smale.

I 2008 falt kategoriene. For å gi de som tapte mye en «myk landing» gikk NOPA med på noen avdempende tiltak. Blant annet å opprette subsidiert pulje for konserter, og kanalfaktorer som ga ekstra uttelling til de som ble spilt på NRK Klassisk og P2. Begge deler hjalp de som tidligere hadde fått høye kategorier, og var ment som overgangsordninger i fem år – altså fram til 2013. Det skulle likevel gå enda 11 år før vi nå endelig kan presentere en ny fordelingsmodell og det har vært mange hinder på veien, helt fram til det siste, som har måttet forseres.

Det første var den såkalte «minoritetsbeskyttelsen». Det var en paragraf i TONOs vedtekter som ga alle styremedlemmer fra en gruppeforening vetorett på saker som handlet om fordeling i TONOs styre. Minoritetsbeskyttelsen ble avviklet først i 2019 og avløst av et nytt flertallskrav for fordelingssaker i TONOs styre. 9 av 11 styremedlemmer måtte stemme for at en endring skulle vedtas. Og mens det holder med 2/3 flertall for å endre grunnloven, måtte TONOs årsmøte fram til 2021 ha tre fjerdedels flertall – 75% – for at endringer skulle bli vedtatt.

Det blir ikke så mye endringer av slikt.

Men nå er vi altså her, og i løpet av alle årene det har blitt jobbet med fordelingsmodellen, har mange ytre forutsetninger for TONO endret seg. Den viktigste er lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett (2021), en direkte følge av EUs CRM-direktiv (2014). Loven sier at vederlag som kreves inn skal, etter administrasjonskostnader og andre fradrag, tilfalle de opphaverne som har skrevet musikken. Med så stor nøyaktighet som mulig. CISAC, nettverket av «TONO-selskap» verden over, har også et regelverk for fordeling av vederlag. I hovedtrekk går dette ut på at ingen selskap har lov å favorisere egne medlemmer, eller særgrupper av disse.

Hverken loven eller CISAC-regelverket er til å misforstå, og begge deler er helt i tråd NOPAs ståsted siden 1937:

De som har skrevet musikken som fremføres skal få vederlaget som kreves inn.

I dagens fordelingsmodell er det særlig på tre områder det omfordeles i TONO: Bakgrunn, konserter og NRK.

Bakgrunn er vederlag som kreves inn fra alle stedene det spilles musikk i bakgrunnen. I butikken, hos frisøren, i restauranter og så videre. Historisk har dette området vært helt uten rapporter for hva som blir spilt. Hele beløpet, som i fjor utgjorde 88 millioner, har derfor blitt lagt på toppen av avregninger fra konserter (ikke de aller største) og NRK. I dag finnes det rapporter på en del av bakgrunnsområdet, og dette fordeles direkte til opphaverne som blir spilt. For resten gjelder fremdeles den gamle ordningen.

Der det ikke finnes rapporter, eller der det blir uforholdsmessig dyrt å hente inn slike, sier lov om kollektiv forvaltning at det kan brukes analogier. Disse må imidlertid være så gode som mulig. Du skal ha ganske mye velvilje for å si at konserter er en god parallell til det tannlegesenterets sentralbord spiller som ventemusikk. Ifølge loven er det heller ikke mulig å flytte penger fra ett område til et annet, som i sum betyr at TONO må finne andre måter å fordele vederlagene fra bakgrunnsområdet på. Og at det nødvendigvis blir mindre penger på NRK- og konsert-avregningene fremover.

I stedet vil det en ny avregning for bakgrunn. Der TONO har rapporter vil det fremdeles avregnes direkte, mens «rapportløst» vederlag nå vil fordeles etter tre ulike «temaer» analogier. Det er stor forskjell på hva treningssenteret og kaffebaren på hjørnet spiller. De ulike analogi-temaene vil speile dette, og bety at TONOs avregning i langt større grad treffer de som har skrevet musikken det kreves inn vederlag for.

Helt i tråd med NOPAs ståsted siden 1937. 

Vederlag fra konserter fordeles på tre ulike måter. De aller største konsertene i for eksempel Telenor Arena eller Oslo Spektrum, fordeles direkte til de som har skrevet musikken. Små, mellomstore og ganske store konserter tilhører det som kalles vederlagsbestemt pulje. Her benyttes et poengsystem, som er innrettet slik at det overføres penger fra de store (ikke mega) konsertene til de mellomstore og små. Det overføres også penger fra korte til lange konserter, gjennom den såkalte 40-minutters regelen.

Subsidiert pulje gjelder et antall konsertsteder og ensembler, utelukkende i kunstmusikksjangeren. Her omfordeles det mye, med lav innbetaling og høy utbetaling av vederlag. Dette er ikke mulig i henhold til hverken lov om kollektiv forvaltning eller CISAC-regelverket, og må derfor opphøre. I den nye modellen blir det slutt på omfordeling i konsertpuljen. Det betyr at utbetaling av vederlag går til de som har skrevet sangene TONO har krevd inn vederlag for.

Som var grunnleggerne av Norsk Slagerkomponistforenings aller største ønske. 

NRK betaler TONO en «klumpsum» for all musikken de bruker. For noen år siden ble det innfaset en modell der 30% av beløpet går i en grunnpott, mens 70% fordeles etter markedsverdi. Det betyr at alle kanaler, uavhengig av om disse er radio eller TV, får like mye per musikkminutt i grunnverdi. I tillegg er det en del faktorer som multipliserer «standard-vederlaget». For eksempel får komponisten 6 ganger mer der musikken fremføres levende. For en vignett får komponisten bare halvparten av normalt vederlag. Det finnes som sagt egne faktorer som gir NRK klassisk og P2 høyere verdi, og det finnes faktorer som justerer for tid på døgnet.

De ulike faktorene kan multipliseres med hverandre, som kan gi store utslag. Hvis du får seksgangeren for levende, treganger for urfremføring og toganger for å bli spilt på P2, vil du få 36 ganger mer enn det vanlige vederlaget.

I den nye modellen blir vederlaget det samme for all musikk. 30/70-delingen mellom grunnbeløp og marked ligger til grunn, og vil også innføres i kommersiell kringkasting. Dette for å gi like vilkår til alle TONOs kunder, som er en forutsetning.

Det gjøres én stor endring for NRK TV: I dagens fordelingsmodell likestilles som sagt TV- og radiokanaler. Her skiller TONO seg fra våre nordiske naboer, som har vært problematisk. Nå får TV høyere vekting, som betyr at film- og AV-komponister vil få mer. Endringen gjør at NRK-player (strømming fra nrk.no) får ca 1,5 ganger så mye av fordelingssummen som i dag. Siden TV har høyere økonomisk handelsverdi enn radio, treffer TONO da de komponistene det kreves inn vederlag for i større grad.

Slik NOPA alltid har ment det skal være. 

Fram mot årsmøtet vil det helt sikkert komme eksempler på noen som vil tape mye, kanskje veldig mye. Det vil ikke forundre meg veldig om det kommer til å bli hevdet at alle vil tape. Det er ikke sant, for TONO skal betale ut akkurat like mye penger som før. Kanskje til og med litt mer, når et nytt tariffsystem innføres.

For de som kommer til å tape veldig mye – i subsidiert pulje – er det viktig å huske hva som er utgangspunktet: I dag er det mange tilfeller der det betales inn 793 kroner fra arrangør (minstebeløp), mens det betales mer enn 50 000,- ut til opphaverne. Noen vil si det skulle bare mangle, og at dette er det åndsverkloven kaller rimelig vederlag. Men selv om det kan ligge svært mye arbeid bak, er det ikke rimelig. For rimelig vederlag skal stå i forhold til innbetalingen. De 49 000 man legger på internt må hentes et sted, og det kan TONO ikke lenger gjøre.

Det sier lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett og det sier CISAC-regelverket. Derfor har et enstemmig styre i TONO gått inn for den nye modellen.

På oppløpssida er det da ganske merkelig å se Norsk Komponistforening rykke ut og kreve svar fra TONO. Begge organisasjoner har samme styreleder – med tilgang på all informasjonen som etterspørres. Nestleder og et styremedlem til i Norsk Komponistforening er varaer til TONOs styre. Med det har de tilgang på styreportalen i TONO, og alle dokumentene de etterspør. Foreslått kandidat som ny styreleder i Norsk Komponistforening har sittet i TONOs fordelingsutvalg i seks år, og har all innsikt i prosessene bak som er mulig å ha. For meg virker det også pussig å invitere til et eget informasjonsmøte, før TONO får avholdt sitt, når man sier man ikke har fått tilstrekkelig informasjon om den nye modellen (som man altså selv har vært med på å vedta).

Manøveren kan se ut som et forsøk på å få stemt tilslutningen ned, og trenere en ny og helt nødvendig modell. Det vil i så fall ikke være første gang.

Norsk Komponistforening har 201 stemmeberettigede TONO-medlemmer, NOPA har 1298. I tillegg er 91 stemmeberettigede i TONO medlem i begge foreninger.

Vi kan enkelt få stemt den nye modellen igjennom, hvis vi vil.
Men da må NOPAs medlemmer møte opp på TONOs årsmøte 11. juni.

Jeg håper vi ses der.

Delta og bær fullmakt for en kollega!

TONOs årsmøte engasjere mange, men mange er forhindret i å delta. Vi trenger folk som kan delta på møtet og stemme. Du kan delta fysisk eller digitalt og du må ikke selv være stemmeberettighet. Flere av NOPAs medlemmer trenger noen til å stemme for seg.

NOPAs administrasjon vil være behjelpelige med å koordinere dette.

Gi eller bære fullmakt?

NOPAs administrasjon vil være behjelpelige med å koordinere fullmakter – følg lenken for mer informasjon!