Verdien av musikk

Kjære NOPA-medlem! 

«Øk verdien av musikk!» har vært et sentralt budskap fra NOPA i mange år. Vi har mer enn en gang stått på barrikadene med kravet, og brukt det både i strategidokumenter og vårt politiske program.  

Det siste året har jeg tenkt en del på hva det faktisk betyr.  

Å øke verdien av musikk er et stort og til dels ganske åpent mål. Fordi noe av musikkens verdi er vanskelig å måle. At musikk er viktig i menneskers liv er hevet over enhver tvil. Hva er en fest uten låtene som får deg til å danse? Hvor mye trøst eller styrke er det ikke å finne i musikken når livet butter imot? Barn synger før de kan snakke og lærer alfabetet på melodi. Mange vil høre sin favorittmusikk som det siste de opplever, så å si at vi har musikken med oss fra vugge til grav er ingen overdrivelse.  

Det er vanskelig å måle verdien musikken gir gjennom et levd liv, men for de aller fleste er den høy.  

Da «Øk verdien av musikk!» ble tatt i bruk som slagord, var det med en langt mer konkret tilnærming. NOPA hadde i lang tid pekt på det motsatte: at verdien av musikk stadig ble devaluert. Gjennom mange tiår hadde musikk-konsumet formelig eksplodert, gjennom opprettelsen av nye kanaler og flere runder digitalisering. Likevel opplevde mange musikkskapere at lønna for arbeidet – vederlagene – gikk ned. Skal vi tro makrotallene har dette bedret seg de siste årene, men etter det store gjennombruddet for generativ kunstig intelligens står vi igjen ovenfor noe vi ikke helt ser konsekvensen av.  

Teknologiske nyvinninger har mange ganger tidligere endret både musikken og hverdagen til oss som skaper den. Også kunstig intelligens vil gi komponister og tekstforfattere nye verktøy, som ganske sikkert vil endre musikken på interessante måter. Samtidig vil vi med KI igjen oppleve at verdien av musikk utfordres.  

For når Suno eller Udio tilbyr tilnærmet gratis musikk, definert etter brukerens ønske i en promt, blir det vanskeligere å få betalt for jobben det å skape musikk og tekst faktisk er. For musikkskaperne gjør det ikke saken bedre at de nevnte tjenestene har forsynt seg rått av våre rettigheter – uten å betale.  

Når kunstig intelligens genererer musikk i stadig bedre kvalitet er det fordi modellene er trent på eksisterende musikk, laget av mennesker. De beste KI-modellene er trent på mye data, gjerne alt som finnes tilgjengelig på internett. For musikk er problemet at alt som finnes åpent tilgjengelig på internett på ingen måte er fritt frem å benytte. Det aller meste av musikken på nett er beskyttet av opphavsrett og andre vern.  

Derfor bryter teknologiselskapene i beste fall intensjonen bak lovverkene som har beskyttet opphaveres rettigheter siden boktrykkerkunstens barndom. Om de faktisk bryter lovene slik de er utformet i dag, er i øyeblikket uklart. Uansett kaller fremtredende internasjonale eksperter det som skjer for tidenes største opphavsrettslige ran. 

Det er åpenbart at musikken som brukes til trening av KI-modeller har forretningsmessig stor verdi og at teknologiselskapene kommer til å tjene mye på verktøyene de utvikler. Disse verktøyene hadde ikke vært mulig å lage uten musikken som er brukt som treningsdata.  

Følger man vanlig opphavsrettslig logikk er det åpenbart at teknologiselskapene først må innhente tillatelse til slik utnyttelse fra de som eier rettighetene. Dernest, om tillatelse gis, skal rettighetshaverne ha en rimelig økonomisk kompensasjon. Dette er «big techs» advokater uenig i, og problemstillingene blir sannsynligvis gjenstand for mange rettsoppgjør verden over de neste årene.  

Dessverre føyer dette seg bare inn i rekken av tilfeller hvor opphaverne må slåss for verdien av våre rettigheter.  

Denne våren har det rast en debatt om størrelsen på TONO-vederlag. Små arrangører synes tariffmodellen er urettferdig. Mens de aller minste betaler 10% av billettomsetningen til TONO slipper de største unna med bare 2%, hevdes det.  Det er ikke helt riktig. Også de største må betale 10% for første andel av omsetningen, deretter 8% for neste del og så videre. Tanken bak konserttariffene er ikke å utøve et omvendt sosialdemokrati, som noen har skrevet. Den bygger på at musikk alltid har en verdi. Også når det er få tilhørere i salen.  

Når musikken til låtskrivere fremføres på konserter er lønna provisjonsbasert, gjennom en andel av billettsalget. Jeg tror de fleste opplever dette som ganske rettferdig: Når en artist er stor nok til å fylle Oslo Spektrum, er det fair at de som har skrevet hittene som har gjort artisten stor får sin andel. Og 2% av billettinntektene fra et utsolgt Spektrum er mye penger. 

10% av billettsalget på et lite sted med femti stykker i salen er ganske lite penger. På samme konsert får likevel lydtekniker betalt. Musikerne får Creo-sats (heldigvis!) og arrangøren må sørge for at noen står i døra, i baren og så videre. Målt i prosent av billettomsetning vil de fleste kostnader for det lille spillestedet være mye høyere enn for Oslo Spektrum.  

Det er viktig å huske at de som betaler 10% av billettomsetningen til TONO aldri betaler mer enn 2 200,-. Dette er lønna til de som har skrevet sangene som gjør at det faktisk kan arrangeres en konsert. Beløpet er godt under halvparten av hyra til hver av musikerne, og lydteknikeren. Er det virkelig en urimelig pris å betale for rettighetene til musikken?  

Jeg synes ikke det.  

Verdien av musikk har lenge vært under press. Nå opplever vi også at grunnlaget til den økonomiske verdien til musikk – opphavsretten – trues. Det er alvorlig. Opphavsretten er en del av menneskerettighetene og må voktes vel.  

I NOPA driver vi med mye forskjellig som du kan lese om i årsrapporten. Det viktigste vi gjør er likevel å vokte verdien av musikk og passe på rettighetene til våre medlemmer. Du kan gi et viktig bidrag gjennom å delta i demokratiet foreningen vår er.  

Det er også en verdi det er vel verdt å kjempe for! 

Hjertelig velkommen til generalforsamling 22. mai.  

Ole Henrik Antonsen
Styreleder, NOPA