Veien videre etter «Kunstnarkår»

Saken har først vært publisert i Ballade.

Tirsdag 19. mars skal stortingsmeldingen «Kunstnarkår» behandles i Stortinget. Legger en medieoppslagene til grunn, er det lett å tro at Meld. St. 22 (2022-2023) handler om oppnevningsretten til én av 23 komiteer for statens kunstnerstipend. Debatten burde vært langt bredere enn som så.

I 2018 la daværende kulturminister Trine Skei Grande frem stortingsmeldingen «Kulturens kraft», som bar bud om flere dokumenter i etterkant. Deriblant en ny melding om kunstnerøkonomi, slik Trygve Bratteli og Torbjørn Jaglands regjeringer leverte i henholdsvis 1976 og 1997. Begge de tidligere kunstnermeldingene banet vei for viktige reformer.

Da kulturminister Anette Trettebergstuen presenterte «Kunstnarkår» i juni i fjor, var imidlertid applausen beskjeden. Til tross for noen positive signaler til dramatikere, visuelle kunstnere og seniorer mellom 67 og 70 år, var det generelle inntrykket en tannløs stortingsmelding uten visjoner. «Kunstnarkår» synliggjør i liten grad politisk vilje til å gjøre et reelt løft for kunstnere, slik vi så ofte fikk høre om i forrige stortingsperiode. Ikke minst fra opposisjonspolitikeren Anette Trettebergstuen.

Det er ingen overdrivelse å si at kunstnerfeltet er komplekst og mangfoldig. Eller at det er vanskelig å finne tiltak som treffer alle. Like etter en pandemi som til fulle viste hvor sårbare kunstnernes økonomi er, var det imidlertid oppsiktsvekkende at «Kunstnarkår» ikke i større grad dvelte ved det åpenbare: Kunstnernes organisasjonsform som selvstendig næringsdrivende.

«Alle» vet at de som jobber i et enkeltpersonsforetak har dårligere sosiale rettigheter enn vanlige arbeidstakere. De kommer dårlig ut i foreldrepermisjon og får ikke dagpenger ved arbeidsledighet. Det er ikke tilfeldig at selvstendig næringsdrivende sjelden er sykmeldt: de har simpelthen ikke råd. I følge FAFO-rapport 2022:12 er 4,9 prosent av den norske arbeidsstokken selvstendig næringsdrivende. Blant de som livnærer seg av kunst og kultur er tallet 52,5 prosent. For enkeltkunstnere er andelen trolig enda høyere.

Organisasjonsformen i seg selv gjør altså at kunstnernes arbeidsvilkår er dårligere enn andre arbeidstakeres. Det finnes flere måter å angripe problemet på, for eksempel innleieforbud eller å kreve faste ansettelser. LO står ofte for denne linja, som har vist seg risikabel: Det hjelper ikke å vinne retten til fast ansettelse den ene uka, dersom arbeidsplassen din legges ned den neste. Dessuten er det store grupper av kunstnere som ikke kan kreve fast ansettelse, om de aldri så mye ønsker. Det er vanskelig å se for seg hvem en artist, komponist eller forfatter skulle kreve fast ansettelse fra.

Noen har organisert seg i såkalte «klynger», men det nylig innførte innleieforbudet kompliserer dette. En annen variant er å opprette et eget aksjeselskap, betale arbeidsgiveravgift og gjennom det få rettigheter som lønnstaker. For skapende kunstnere som lever av vederlag (for eksempel fra TONO) er dette imidlertid problematisk: Etter dagens regelverk utløser en slik organisering moms på vederlag, uten at moms kan kreves inn fra kunden. Altså et rent tap på bunnlinja.

Etter å ha jobbet med denne problemstillingen i mange år har jeg kommet til at kunstnernes organisasjonsform neppe vil endre seg. Jeg tror vi må godta at de fleste kunstnere – også i fremtiden – vil være selvstendig næringsdrivende. Skal en bedre forutsetningen for denne gruppen, bør det utredes særordninger. I primærnæringene, som også har overvekt av selvstendig næringsdrivende, har man landbruksoppgjøret for bønder og minstelott for fiskere.

«Dagpenger for enkeltpersonsforetak» var et av de viktigste tiltakene for kunstnere under pandemien. En permanent tilsvarende ordning for kunst- og kulturfeltet ville gitt denne gruppen det sikkerhetsnettet de fleste arbeidstakere i Norge tar for gitt.

I EU har hele 22 av 27 medlemsstater innført, eller er i ferd med å innføre, egne lovverk for kunstnere. Det siste eksempelet er Belgia, der en slik kunstnerlov trådte i kraft 1. januar i år. Nå vil alle som dokumenterer at de jobber innen kunst og kultur få utstedt et eget sertifikat som gir fordeler i offentlige sosiale ordninger. Belgia har med det tatt konsekvensen av at kunst- og kulturarbeidere har markant dårligere vilkår enn andre lønnsmottakere i samfunnet. De gir kunstnere anerkjennelse som en viktig gruppe i samfunnet og et økonomisk sikkerhetsnett.

Like rettigheter for alle fordrer noen ganger ulike løsninger. Og som for bønder og fiskere, er det altså mange grunner til at det trengs egne ordninger for kunstnere og kulturarbeidere.

Mange innenfor feltet håpet at stortingsmeldingen som nå behandles skulle adressere dette. Det gjør den i veldig liten grad. Men selv om «Kunstnarkår» ikke leverer er problemstillingene på ingen måte borte.

Kanskje er det derfor på tide å ta til orde for å utrede en egen kunstnerlov?