Vant pris i Cannes - NOPA
  • EN
  • Kalender 22

Vant pris i Cannes

NOPA-medlem Ginge Anvik vant pris under Canneseries for musikken til serien "Lykkeland".
Ginge Anvik Foto Ginge Anvik

– Det er superoverraskende! Jeg trodde de spøkte med meg, så jeg spurte en del ganger før jeg skjønte at de snakket sant, sier han.

Komponist Jan Inge “Ginge” Anvik vant pris for beste musikk under Canneseries onsdag 11. april. Han har laget musikken til NRK-serien “Lykkeland”, som kommer på TV til høsten.

Serien følger fire mennesker under starten på det norske oljeeventyret i Stavanger på starten av 70-tallet. “Lykkeland” vant også pris for beste manus.

– Det er et skikkelig kult manus. Jeg vokste jo opp i Stavanger, og flytta dit i 1974, så jeg husker at det sluttet å lukte sild og at de startet å bygge fæle bungalower overalt.

– Hun tar også tak i beskrivelsen av den religiøse siden av Stavanger på en veldig bra måte. Disse tingene blir jo litt parodisk fremstilt, men her er det ordentlig mennesker overalt. Det er en jobb å skulle ivareta det som komponist.

Hvordan jobbet du med musikken?

– Det er en litt kul situasjon. Vi har to produsenter, hvor den ene har ideen bak serien, også fra Stavanger, også har vi to regissører som også er ganske forskjellige. I tillegg er det lyddesignere, manusforfatteren også meg. Alle mener ganske sterkt om hvordan ting skal være når det kommer til musikken. Jeg står i midten og prøver å få alle til å bli enige om noe. Det er en ganske kompleks sak enn det pleier å være.

KAN DU FORTELLE LITT OM MUSIKKEN?

– I det siste har jeg jobbet en del med orkester. Dette er ikke det. Det er mindre besetning. Jeg kommer til å bruke strykere, men da er det snakk om en håndfull i et lite rom. Jeg prøver å gjere det så organisk som mulig, så at det ikke skal føles påklistra. Dette er jo et tidsdrama, og jeg prøver å ikke herme etter det i musikken. Jeg prøver å holde meg mest mulig organisk og ganske forsiktig.

– I de to første episodene er vel fellesnevneren er at vi går litt stille i dørene, sånn at vi ikke slår ihel historien. Da blir det gøyere å dryle til når man trenger det, og det gjør vi innimellom.