The Velvet Sundown, solnedgang for musikken – eller?

Av Ole Henrik Antonsen, styreleder i NOPA og TONO

Kronikken ble først publisert hos Dagsavisen 31.7..2025

En av de første julikveldene denne sommeren var jeg på konsert med Åge og Sambandet. Tidligere på dagen hadde jeg svart på spørsmål fra en journalist om fenomenet The Velvet Sundown, som har fått mye medieomtale denne sommeren. Ikke på grunn av musikken, men fordi det tidlig ble mistenkt at bandet var syntetisk (et rent KI-produkt) – som etter hvert ble bekreftet.

Fenomenet The Velvet Sundown reiser mange problemstillinger som har blitt diskutert, likefullt har kanskje den viktigste – om dette er musikk som er verdt å lytte til – havnet litt i skyggen. Dette ble jeg stående å tenke på mens Åge & co trollbandt sitt publikum i to og en halv time med låter fra 70-, 80-, 90-, 00-, 10- og 20-tallet.

Åge er kanskje ikke verdens beste sanger. Den rufsete og karakteristiske stemmen var likevel helt perfekt i den lyse Langesund-kvelden. Det samme kunne sies om tonene fra Gunnar Pedersen, Åges faste gitarmakker siden 1981. Etter introduksjonen: – «der står ´n Gunnar, med den gamle, hvite Stratocasteren sin og det gamle, hvite håret sitt …» fikk den påfølgende soloen på «Lys og varme» kveldens heftigste applaus. Pedersens gitarspill er ikke teknisk perfekt, men hver eneste tone traff de ca 2500 publikummerne rett i hjertet.

Når KI «skaper» noe nytt er en modell først trent på store mengder data. Tech-bransjen sier gjerne at dette ikke er helt ulikt et menneske som lærer. Jeg vil tro Åge hørte mye på Beatles, Stones, Dylan og mange flere, da han plukket opp gitaren og begynte skrive sanger. Forskjellen er imidlertid at der KI kalkulerer et resultat som er påfallende likt treningsdataen (optimalt uten å plagiere), fremstår aldri Åge som en kopi av sine forbilder. Snarere tvert imot. Du kan høre referanser, men Åges «output» er formet av hans unike og menneskelige egenskaper – evner, begrensninger og selvfølgelig vilje. Tekstene er blitt til basert på betraktninger gjort gjennom et langt og levd liv.

Der kunstig intelligens finner og gjenskaper mønstre, vil ekte intelligens – med eller uten intensjon – bryte dem.

Et eksempel på det siste er TIX´ «Neste sommer» fra 2019. Å rappe tittel (og til dels plott) fra det som i en årviss tradisjon kåres til tidenes norske sommerhit er rimelig skamløst. TIX har imidlertid en helt egen innfallsvinkel som gjør tittelen – og sangen – til noe helt annet enn DeLillos klassiker. Jeg klarer for eksempel ikke helt høre Lars Lillo Stenberg synge linja: – «Gutta, stemning, alltid – check!»

Selv om teknologien har kommet langt, tror jeg det er et stykke til en maskin skjønner nøyaktig hva det er som treffer så mange strenger i så mange av oss når vi hører Åges sanger og stemme, Gunnar Pedersens gitarspill eller en «re-diktning» av den mest kjente sommersang-tittelen. Det er vanskelig å sette ord på, vanskelig å måle og dermed vanskelig å gjenskape. KI er god til mye, men å gi oss noe uventet er ikke glansnummeret.

KI brukes allerede i ganske stor utstrekning til å skape musikk med mindre fremtredende funksjon. For eksempel enklere audiovisuelle produksjoner eller musikken i ulike «moods-lister» som står på i bakgrunnen. Analyser viser at dette vil ramme rettighetshavere til musikkverks økonomi hardt i tiden som kommer. Dels taper de inntekter fra sin opphavsrett (som er nedfelt i FNs menneskerettigheter), dels vil de miste arbeid som i fremtiden overlates til KI. Dette er store problemer som må løses.

At hitmusikk trues av KI tror jeg, i alle fall enn så lenge, blir et relativt lite problem.

Det er verdt å merke seg at The Velvet Sundown, til tross for imponerende lyttervekst og omfattende medieomtale, fremdeles er langt unna å kunne kalles en kommersiell suksess. Langt inn i sommeren overgikk antall månedlige lyttere antall streams på den mest populære låten. Sagt på en annen måte betyr det at selv om musikken fremstår OK, beveger den ikke lytteren nok til å ville høre sangen en eneste gang til. Per definisjon er man da ganske langt unna en hit.

Eller for å si det med Åge:

De´ e langt igjen tell Royal Albert Hall.