Stemningsrapport fra Brüssel: Våre rettigheter i KI-alderen

NOPAs nestleder Tom Hugo Hermansen deltok nylig på konferansen “Authors’ Rights and Music Streaming in the Age of AI”, arrangert av NOPAs europeiske paraplyorganisasjon ECSA (European Composer and Songwriter Alliance), hvor NOPA er medlem.

Konferansen samlet opphavere, politikere og bransjeaktører i Brüssel for å diskutere opphavsrett og kunstig intelligens i dagens strømmeøkonomi – temaer som er høyst relevante også for norske opphavere.

Her følger Tom Hugos inntrykk fra konferansen: 

Er det mulig å bevare opphavsretten, eller må vi godta endringer for ikke å være et hinder for innovasjon og arbeidsplasser? 

Axel Voss var sentral i utformingen av DSM-direktivet, og står også bak rapporten «Copyright and generative artificial intelligence – opportunities and challenges» som EU’s justiskomité mottok 10. mars. I denne foreslås det en sentralisert, enkel lisensieringsløsning for KI-modeller, og samtidig innføre forsterkede krav til transparens for å styrke rettighetshaveres posisjon. Dette er høres jo fint ut. Men under konferansen sa Herr Voss at tech-gigantenes lobby-apparat er så stort at han har liten tro på at opphavsretten er hellig. For om dagens politikere må velge mellom de jobbene som KI-selskapene lover eller de jobbene som er i kulturbransjen, mener Voss vi kulturarbeidere har dårlige odds.

KI-selskapene bygger på opphavsbeskyttede verk, uten hverken godkjenning eller betaling, i tjenester de selger. Det har bakmennene til noen av modellene også innrømmet. Men ifølge Axel Voss bør vi ikke ta dem til retten, men heller forsøke å bli venner med SUNO og tilsvarende selskaper. Den tyske representanten mener altså at vår eneste sjanse for å få betaling for våre stjålne verk er å «make a deal» i form av en engangssum av tech-selskapene. En real leksjon i realpolitikk, med andre ord.

Jeg mener personlig at TONO må være krystallklare på at vi ikke kapitulerer. Kanskje bør vi også følge våre danske og tyske kollegaer i KODA og GEMA, som har tatt innbruddstyvene til retten. Lisensiering er den beste, og kanskje eneste løsningen. Men uten å ha fått bekreftet at lovbrudd har skjedd, vil vi garantert ikke få «the greatest deal».

Men i Voss-rapporten er ikke musikk-sektoren sidestilt med nyhetsmedia, som anbefales et sterkere vern for å sikre demokratiets institusjoner og et differensiert tilbud.

Å anbefale sterkere vern av opphavsretten gjør derimot den franske EU-parlamentarikeren Emma Rafowicz i sitt inspirerende innlegg. Hun har ledet arbeidet med det felles innspillet som Kultur- og utdanningskomiteen og Justis- og innenrikskomiteen har gitt til det foreslåtte programmet for AgoraEU for årene 2028-36. I tillegg til å foreslå at musikk skal være en egen pilar i programmet, med minumum 15% (3,7 milliarder) øremerket til samarbeidsprosjekter for å veie opp for sektorens økte markedskonsentrasjon, endrede lyttevaner, konsekvensene av generativ KI, for lite synlighet av lokalt (Europeisk) innhold og mangel på åpenhet på strømmeplattformene.

Rafowicz sa fra talerstolen at fri kultur er en av de sentrale vaktbikkjene for unionens demokratiske systemer, og at den spiller en avgjørende rolle for demokratisk motstandskraft. Hun pekte videre på at den kreative sektoren tjener allmennhetens interesser og gir samfunnet mening og innhold.

Akkurat denne vinkelen tror jeg blir svært viktig i kampen for opphavsretten. For de politikerne som ønsker at næringslivet skal få friest mulig tøyler har sjeldent vært særlig interessert i det vi driver med, i motsetning til de som ser på ekte tekst og musikk som en del av noe større. Heldigvis har vi jussen på vår side.

Dette ble bekreftet av byråkraten Rodolphe Wouters fra opphavsrettsavdelingen i EU-kommisjonen som fra scenen sa: «Det var aldri vår intensjon at unntaket fra tekst og data-utvinning (TDM) skulle kunne brukes som grunnlag for kommersielle produkter». Men Wouters innrømmet at de burde ha vært tydeligere på dette punktet, og at det er mulig å rette opp i dette nå som direktivet fra 2019 er til revisjon.

Men det er altså originalversjonen av DSM-direktivet som danner grunnlaget for Prop. 41 LS (2025–2026), som nå er på høring her hjemme. Etter å ha hørt på og snakket med folk i Brüssel denne uka, forstår jeg virkelig ikke hva vitsen er i å gjennomføringen av direktivets artikkel 3 og 4, som omfatter at tekst og datautvinning (TDM) kan gjennomføres uten samtykke, såfremt rettighetshaverne ikke aktivt har reservert seg. Men her er NOPA definitivt på ballen, sammen med så og si alle andre norske kulturorganisasjoner.

Et lyspunkt under konferansen var nyheten om at regjeringen i Frankrike nettopp har slått fast at dersom det ikke er en reell mulighet for en rettighetshaver til å med sikkerhet vite at sitt verk ikke er brukt i KI-trening, da strider ordlyden i DSM-direktivet med EU’s grunnlov, og slike KI-tjenester må regnes som ulovlige.

For å sitere en kjent rallysjåfør: «It’s hope in a hanging snor». Men vi må være beredt til å trappe opp kampen før KI-gigantene vil svare når vi ringer.