Historikk

1930-tallet: Stiftelsen av Norsk Slagerkomponistforening

En januarkveld i 1937 troppet en gjeng populærkomponister opp på Hotel Continental i Oslo. De var opphavere til noen av datidens mest kjente slagere, men hadde møtt opp for å drøfte løsninger på en felles frustrasjon: Ingen av dem fikk betalt for at musikken deres ble fremført offentlig, selv om TONO krevde inn vederlag for sangene de hadde skrevet. Hvorfor var det slik?

På dette tidspunktet hadde TONO eksistert i ni år som “Norsk Komponistforenings Internasjonale Musikkbyrå – TONO.” For å få utbetalt vederlag fra TONO krevdes det at man var medlem av Norsk Komponistforening, og opptak i foreningen var strengt regulert av et utvalg som vurderte “kunstnerisk kvalitet.” Dette var uholdbart for slagerkomponistene, som samme kveld stiftet Norsk Slagerkomponistforening for å kunne bli representert i TONO-systemet.

I Norsk Slagerkomponistforenings første møteprotokoll stod det bl.a.:

“Undertegnede møttes mandag 4. januar 1937 på Hotel Continental og ble enige om å opprette en forening av norske slagerkomponister og forfattere.”

De tilstedeværende konstituerte seg selv som midlertidig styre for foreningen og valgte 32 år gamle Kristian Hauger – en av datidens popstjerner med kjente låter som Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé – til å fungere som formann inntil en konstituerende generalforsamling.

I 1939 kom to nye gruppeforeninger til i TONO-systemet: TONOs Forfatterlag og Norsk Filmkomponistforening, som skapte et større mangfold av representasjonsmuligheter for musikkskapere i Norge. (Forslag til lenke for de som vil fordype seg i de historiske linjene) https://nopa.no/11-juni-kan-du-vaere-med-pa-et-historisk-vedtak-i-tono/

1940-tallet: Slagerkomponistforeningen får fotfeste

Norsk Slagerkomponistforening var i etableringsfasen, og et langvarig arbeid for å bedre arbeidsvilkårene og standen til norske slagerkomponister ble satt i gang. Helt fra starten kunne foreningen skilte med flere medlemmer enn Norsk Komponistforening, selv om styret krevde at man måtte avlegge prøve for å bli valgt inn som medlem.

I de første årene var foreningen opptatt med å beskytte nasjonale musikkinteresser under krigen og i årene etterpå. I 1947 feiret Norsk Slagerkomponistforening sitt 10-årsjubileum med en storstilt festkonsert i Samfunnssalen:

I 1949 gjorde foreningen sitt første (av mange) navnebytter, og ble hetende TONOs populærkomponister:

“På årsmøtet i 1949 skifter man navn til TONO’s populærkomponister for å klarere å knytte foreningen direkte til TONOs virksomhet. Og de norske autorene fortsatte sitt nordiske samarbeid med søsterorganisasjonene, spesielt i Danmark og Sverige.” – Artikkelen “50 år med NOPA” i NOPAs medlemsblad 1987

1950-tallet: NOPA ble født som paraplyorganisasjon

I 1957 ble TONOs populærkomponister, TONOs Forfatterlag, Norsk Filmkomponistforening og Norsk Revyforfatterforening samlet under en paraplyorganisasjon som fikk navnet NOPA – Norske Populærautorer. Dette var imidlertid ikke starten på NOPA slik organisasjonen nå fremstår, men et frampek på hvilke komponistgrupper NOPA til sist ville representere.

På 50-tallet fortsatte NOPA å etablere seg i det kulturpolitiske feltet og øke innflytelsen de hadde. Kampen for rettferdig vederlag og større anerkjennelse av slagerkomponistenes arbeid fortsatte.

Da NOPA gjorde et tilbakeblikk på organisasjonshistorien i 1987 ble de overrasket over likheten i problemstillingene organisasjonen stod ovenfor, 30 år tidligere:

“Av styremøteprotokoller og årsmøterapporter framgår det at man også i 50-årene var opptatt av problemstillinger vi kjenner igjen fra dagens virksomhet i NOPA: endeløse debatter om grammofoninnspillinger, honorarsatser for opphavsrettigheter, økt bruk av norsk musikk i NRK og på restauranter og dansesteder, kort sagt: temaer vi inderlig godt kjenner oss igjen i.” (Medlemsblad oktober 1987, s. 2 – artikkelen “NOPA gjennom 50 år – noen glimt og episoder underveis”)

1960-tallet: Rettighetsforvaltning for musikkskapere

NOPA arbeidet med å sikre rettighetsforvaltning gjennom samarbeid med TONO og styrket tonekunstnernes økonomiske rammer ved å utvikle nye vederlagsordninger og avtaler. Det var imidlertid en kamp i kontinuerlig motbakke, der forsiktige fremstøt ofte ble møtt med stor motstand i TONO-systemet.

“Populærautorene begynte å bli mer bevisste når det gjaldt deres egen betydning. Mange var også utøvere som fremførte eget repertoar på egne konserter. De betalte selv vederlaget til TONO, men når de året etter fikk se hva de fikk tilbake, var differansen meget stor. I populærautorens disfavør. Dette skapte økende misnøye med TONOs avregningspraksis.” – Mona Levin, NOPA sett fra minneboka s. 14

Medlemsdata fra perioden viser at medlemsmassen i første rekke omfattet “mannlige autorer fra Oslo og nærmeste omegn”. Videre ble TONOs populærkomponister skildret som en “jovial og oversiktlig klubb for spesielt interesserte og innvoterte,” hvor “stabiliteten i styrer og råd er upåklagelig, med gjenvalg som synes urokkelige.” (Medlemsblad oktober 1987, s. 2 – artikkelen “NOPA gjennom 50 år – noen glimt og episoder underveis”)

Det var imidlertid ikke kun mannlige autorer som preget slagerkomponistsjangeren på 60-tallet – i essayet “Kvinnelige komponister og tekstforfattere” skriver Marta Breen om de kvinnelige låtskriverne med kjente revy- og slagerlåter i tidsperioden. Både Elisabeth Granneman og Kari Diesen var store slagerstjerner som skrev eget materiale, Granneman med 60 utgitte singelplater.

Da TONOs populærkomponister fylte 25 år ble det markert med to storstilte jubileumskonserter i NRKs Store Studio, hvor KORK, NRKs kammerkor og et utvalg solister ga sine tolkninger av NOPA-medlemmers musikk, til stor glede for styret i organisasjonen: “Den standige kampen for norsk populærmusikks plass innenfor vårt kulturliv gir syn- og ikke minst hørbare resultater.”

1970-tallet: Politisk innflytelse og økt profesjonalisering

NOPA jobbet aktivt for en profesjonalisering av feltet. Dette arbeidet gikk i takt med den økonomiske medvinden i norsk musikkbransje, trigget av økt platesalg og en kommersiell

oppsving for norsk pop og rock. Samtidig utvidet organisasjonen sine vederlagsordninger og fortsatte å kjempe for bedre arbeidsvilkår for kunstnere. I 1977 fylte organisasjonen 40 år, noe som ble feiret med en NRK-overført festforestilling med KORK i Oslo Konserthus.

1980-tallet: Konsolidering og rettighetskamper

Norsk populærmusikk gikk inn i en gullalder, med norskspråklig bredde fra visekunstnere til black metal. NOPA representerte stadig nye sjangre av låtskrivere og styrket seg som medlemsorganisasjon. I 1983 ble Foreningen Norske Underholdningskomponister og TONOs Forfatterlag oppløst, og NOPA ble etablert i sin nåværende form – ikke lenger en paraplyorganisasjon, men en fusjonering av flere organisasjoner til én.

Historisk bruddstykke: 1983: FNUK og TONOs Forfatterlag fusjonerer til NOPA

1990-tallet: Internasjonalisering og digital omstilling

NOPA begynte å engasjere seg mer i internasjonale spørsmål, særlig knyttet til digitalisering. Organisasjonen knyttet tettere kontakt med europeiske rettighetsorganisasjoner for bedre å kunne representere norske tonekunstnere på det internasjonale markedet.

2000s: Tilpasning til den digitale musikkbransjen

Omstillingen til digitale plattformer og strømmetjenester gikk i rasende fart, og NOPA jobbet målrettet for å sikre rettferdige avtaler for komponister og tekstforfattere i den nye digitale økonomien. Ulovlig fildeling og piratkopiering trådte frem som et veiskille for bransjen, og NOPA startet arbeidet med å styrke opphavsretten.

2010s: Kamp for rettferdig fordeling av inntekter fra strømmetjenester

NOPA jobbet intensivt for å forbedre vilkårene for kunstnere i den nye strømmeøkonomien. Organisasjonen stod i spissen for kampanjer som #utenmusikk og tok en aktiv rolle i

rettsprosessen mot The Pirate Bay. NOPA jobbet også med å få på plass en rettferdig fordeling av inntekter fra tjenester som Spotify og YouTube, og posisjonerte seg enda mer tydelig som en politisk organisasjon.

I 2012 feiret NOPA 75-årsjubileum, som ble markert med et omfattende program gjennom hele året:

– Det var veldig kjekt å markere jubiléet og ta hele landet i bruk. Medlemmer landet rundt fikk midler til disposisjon for å arrangere konserter i sine hjembyer – blant annet Stavanger, Bergen, Kristiansand, Trondheim og Tromsø. Lokale NOPA-medlemmer tok initiativ til egne konserter med norsk musikk, og da fikk vi til en del. Det var noen år med intensiv planlegging, men vi kunne bruke det som brekkstang for å synliggjøre norsk musikk. Ragnar Bjerkreim, styreleder i NOPA 2008-2014.

I forbindelse med jubileumsåret 2012 ga NOPA ut bøkene Sangen om Norge – Norsk populærmusikk gjennom 75 år og sangtekstboka Forfatterens historikk. Her fortsatte organisasjonen oppdraget med å synliggjøre populærkomponister i norsk musikkliv, som tidligere knapt hadde blitt dokumentert i musikkhistoriske publikasjoner.

2020s: Endelig rettferdig vederlag i TONO

NOPAs politiske arbeid ble enda mer fremtidsrettet, med fokus på bærekraftige arbeidsvilkår for komponister og tekstforfattere i en stadig mer digital verden. Organisasjonens samfunnsoppdrag – å styrke rettighetene til låtskrivere og komponister – ble plutselig tidskritisk da pandemitiltakene inntraff i mars 2020.

I et intervju om pandemien forteller styreleder Ole Henrik Antonsen om NOPAs innsats for å sikre kunstnerøkonomien under korona:

– Vi sendte et brev til Kulturdepartementet allerede den 13. mars for å be om ekstra tildelinger til stipender gjennom Norsk kulturfond. Dette var en periode hvor mange av våre

medlemmer med ett stod uten oppdrag, og vi ville sikre at det fantes økonomiske kår til å skape ny musikk.