Møt et medlem: Ingeborg Marie Mohn

Bli bedre kjent med NOPAs nye medlem!

Foto: Anne Valeur

For Ingeborg Marie Mohn, komponist og én tredjedel av bandet No. 4, var det en gave i livet å møte Emilie Christensen på Foss VGS.

Hvilke verktøy bruker du i den kreative prosessen?

Jeg bruker gitar eller piano, også jobber jeg ofte i sofaen. Eller sitter jeg i Ableton live og setter sammen ting der. Der jeg har jeg lastet ned en synth-pakke, som jeg nesten alltid bruker. Jeg kunne nok ha benyttet meg av andre mer avanserte greier. Det er typisk meg å begynne med noe, også er jeg fornøyd.

Trives du best med å arbeide ut låtene alene eller i samarbeid med andre?

Jeg og Emilie [Christensen, red. anm.] i No. 4 jobber kjempetett sammen. Det er en stor gave i livet at jeg møtte Emilie på Vgs og begynte å lage musikk sammen. Det utarter seg enten ved at jeg lager akkorder eller har en musikalsk idé, så lager hun melodi og tekst. Eller motsatt, at hun har en idé, tekstlig eller musikalsk og så lager jeg noe på det. Ofte sitter vi sammen og blir enige om hva låten skal være og hvor den skal. Vi kaster ball mye frem og tilbake. Det er et felles prosjekt.

Hvor kommer inspirasjonen fra – hvis vi tar for eksempel låta «Jeg har aldri sett elg»?

Det føler jeg er et bra eksempel på vårt samarbeid. Hvis jeg husker rett, hadde jeg laget noen akkorder som Emilie likte og da satte hun i gang med å skrive. Det vi har til felles i No. 4, er at vi er litt feige og hjemmekjære. Da vi studerte, var ikke vi de som tok ballsy valg – som å dra jorda rundt. Vi er til og med vokst opp i Oslo, alle tre. Så teksten er vel litt inspirert av det. Nå er det jo Emilie som er tekstforfatteren, så jeg skal ikke si mer om det.

                                      

Lager du musikk for andre enn No. 4?

Ja, Emilie og jeg har laget musikk til en del NRK-produksjoner, barne-TV og nå laget vi musikk til en musikal i teltet i Frognerparken – musikalteater. Det er lenge siden jeg laget noe alene for meg selv. 

Hvordan er arbeidsrutinen deres?

– Vi har ikke fast arbeidstid, og har aldri hatt det. Vi er privilegerte, fordi vi kan være sammen nesten hver dag. Som oftest er det jo med et mål om å lage noe. Når det er No. 4-ting, så kan vi sitte i sofaen og jobbe, eller dra hvert til vårt og sende ideer frem og tilbake. Det tar jo som regel tid. Da kan det være deilig med en klar bestilling. Når vi lager musikk til andre ting. Da blir det mer å løse en oppgave.

– Jeg tror at veldig mange av de tingene vi lager blir fortere til noe fordi vi er to. Fordi den andre sier ‘ja, det var bra’. Når du er én, så stopper man seg selv. Man tviler mye fortere, og ingen er der for å avkrefte eller bekrefte. Sånn er det for meg hvert fall. Vi har jo laget to plater på to år, og det tror jeg skjedde bare fordi vi har hverandre og støtter hverandre. 

– Det er mange som reagerer på at vi gjør så mye sammen, men jeg tror hvorfor det går for vår del handler om at vi er venner fra før. På en sånn måte som er uproblematisk, et tett vennskap som er opptatte av å være rause med hverandre, og da er det lett. Det samme gjelder med Julia i bandet, som holder ut med vår måte å lage låter på. Hun er fleksibel og kommer inn og gir ros og sjelden ris, og lager ofte en korstemme her eller der. Det blir ikke No. 4 uten henne.

Hvor er du som låtskriver om 30 år?

Nå har jeg jobbet som musiker og spilt fiolin og andre instrumenter med andre, men jeg tenker at det å skape noe er det som er det viktigste. Så jeg håper å lage låter videre da også, sammen med Emilie.

Del dette innlegget

Tilbake til toppen