Balladen om stimuleringsordningen

Kjære NOPA-medlem!

Det er på tide med en liten statusrapport om NOPAs arbeid med den mye omtalte stimuleringsordningen de siste ukene. Mange uttaler seg negativt om ordningen, noen ganger med god grunn. Men det er også en del misforståelser om hvordan ordningen egentlig er tenkt, som skaper grobunn for enda mer frustrasjon.

Først en liten repetisjon: Da Norge ble nedstengt i mars ble det raskt klart at kulturlivet generelt, og musikkbransjen spesielt, kom til å bli veldig hardt rammet. Allerede i juni fikk Kulturrådet overlevert en rapport fra Menon Economics, der et utvalg ledet av Leo Grünfeld anbefalte å stimulere til gjennomføring, heller enn å kompensere avlysninger.

Dette skulle gjøres ved at staten betalte «mellomlegget» fra de billettene man kunne selge med smittevernstiltak til de man kunne ha solgt om verden var ved det gode, gamle. Tanken var at alle pengestrømmer skulle gå som normalt. Et moment som er verdt å merke seg er at Menon Economics i et samfunnsøkonomisk perspektiv konkluderte med at det var bedre å gjennomføre et arrangement med svært få tilhørere enn å avlyse det. I verste fall med bare 200 stykker i Oslo Spektrum, heller enn å la alle involverte gå på dagpenger og siden måtte gjøre større overføringer for å berge leverandørbedrifter, konsertarenaer og så videre.

Ved å kompensere avlysninger ville heller ikke samfunnet få noe kultur igjen for pengene som ble lagt inn. Det ville man med stimulering, men ordningen ble ikke laget for å få «mest mulig kultur for pengene». Hovedpoenget er å holde hjulene i gang.

Da stimuleringsordningen ble lansert var både NOPA og det meste av bransjen forøvrig positiv. På direkte oppfordring fra politisk ledelse i Kulturdepartementet leverte vi et innspill (både skriftlig og i høring) om hvordan dette kunne gjøres gjeldende for TONO-vederlag. Vårt forslag ble støttet av blant annet Norske Konsertarrangører, Creo og NEMAA i deres skriftlige innspill.

Les kronikk på ballade.no om NOPAs forslag til hvordan stimuleringsordningen kunne omfatte opphavere

I forkant av dette var opphavere utelatt fra de to foregående kompensasjonsordningene. Vi var derfor bekymret for om politikerne denne gangen ville forstå vår sak. Alle politiske signal vi og våre allierte plukket opp tydet på det. Da forskriften omsider var klar 9. oktober spilte vi likevel sammen med TONO, NKF og Musikkforleggerne inn forslag om en konkret spesifisering på vederlag. Dette ble ikke tatt til følge, men TONOs jurister følte seg helt sikre på at TONO-vederlag ville være innafor definisjonen.

Det er vanskelig å si seg uenig når man leser §2b i forskriften: Formålet med tilskuddene er (…) å stimulere til økt aktivitet i hele kulturarrangementets verdikjede, gjennom at tilskuddsmottakere overholder økonomiske forpliktelser overfor involverte parter i samsvar med inngåtte avtaler. 

For å være helt sikker sendte likevel NOPA et brev til Kulturdepartementet, der vi spurte rett ut om opphavere var ivaretatt gjennom TONO-vederlag. Svaret kom i brevs form onsdag 28. oktober: Ja, opphavere var med, topp stemning!

Da søknadsportalen ble åpnet var TONO-vederlag også nevnt som spesifikk utgiftspost å fylle inn. Etter at TONO publiserte en sak der de presiserte at søkere måtte oppgi beløp som tilsvarte en normalsituasjon i søknaden, kom det kontrabeskjed fra Kulturrådet som administrerer ordningen, etter pålegg fra Kulturdepartementet: TONO-vederlaget skulle kun oppgis for faktisk antall solgte billetter/omsetning. Om det er 50 eller 200 i salen gir altså stimuleringsordningen arrangøren støtte til å gjennomføre arrangementet som i en normalsituasjon, mens opphaverne bare får betalt for faktisk publikumsantall.

Gitt ovenfor nevnte paragraf er dette helt ufattelig for meg. Dernest blåser man en sjelden mulighet til å faktisk treffe riktig adressat. Dersom en konsert blir avlyst, kan ingen si med sikkerhet hvilke verk som skulle vært fremført. Med stimuleringsordningen hadde man truffet tilnærmet 100%.

Etter siste ukers smitteutvikling har hele ordningen kommet i et noe merkelig lys. Men prinsipielt er dette viktig. Nåværende stimuleringsordning er grunnlaget for den neste som løper første halvår 2021, og sikkert også flere andre kompensasjonsordninger som skal komme før vi er ferdig med Covid-19.

Senterpartiets Åslaug Sem-Jacobsen stilte 16. november skriftlig spørsmål til kulturministeren i anledning saken.

Hva får vi da?

Sammen med TONO og Musikkforleggerne fikk vi et møte med embetsverket i Kulturdepartementet 6. november. Der henviste de til 130 millioner departementet har gitt i en ekstraordinær bevilgning til Norsk kulturfond (administrert av Kulturrådet). Av disse går kun 8 millioner til ordninger komponister og tekstforfattere kan søke på: Ordningen for bestillingsverk og produksjonsstøtte.

Det er merkelig å skulle kompensere NOPAs opphavere gjennom denne ordningen. Søknadsordningen er ikke tilpasset arbeidsmetodene til mange av NOPAs medlemmer. I listene over tidligere tildelinger er det et marginalt antall bestillingsverk innenfor jazz som kan sies å tendere det byråkratiet omtaler som «populærmusikk». For mange visesangere, EDM-produsenter, rappere, popartister og rockere er det å skrive et bestillingsverk (eller i det hele tatt skaffe seg et slikt oppdrag) ganske fjernt.

Da vi påpekte dette for Kulturdepartementet 6. november var svaret at dette måtte vi bare ta opp med Kulturrådet. NOPA har bedt om møte med både Rådet i Norsk Kulturfond og direktør Kristin Danielsen i Kulturrådet, for å høre hva de tenker gjøre med disse anliggendene.

NOPA har også bedt om et møte med politisk ledelse i Kulturdepartementet, og i går gjorde TONO det samme.

Siste ord i denne balladen er ikke sagt, vi jobber kontinuerlig for å få til endringer, i mellomtiden:

Ta vare på hverandre der ute, på alle mulige måter!