Er dette en helhetlig gjennomgang av musikkfeltet? - NOPA
  • EN
  • Kalender 24

Er dette en helhetlig gjennomgang av musikkfeltet?

Denne uka løses omlag 100 000 dagsbilletter til Øya-festivalen. Dette utgjør en betydelig økonomi, men er tilsynelatende uinteressant for Kulturdepartementet. I alle fall om en ser på sammensetningen av et utvalg som skal utrede norsk musikkbransje.
Ole Henrik
NOPAs styreleder Ole Henrik Antonsen. Foto: Anne Valeur

Teksten har tidligere stått på trykk i Aftenposten. 

Noe av det siste Anette Trettebergstuen gjorde som kulturminister var å oppnevne et utvalg som skal skrive tidenes første NOU om musikkbransjen. At hun bestilte utredningen var udelt positivt, men dersom målet er «en helhetlig gjennomgang av musikkfeltet» (som det heter i mandatet) bommet hun kraftig på sammensetningen.

Blant 16 utvalgsmedlemmer går et markant skille mellom områder som vanligvis finansieres over offentlige budsjetter og de som har næringsinntekter fra musikk. Uavhengig av sjanger, popularitet og inntjening, refereres sistnevnte gruppe ofte til som «populærfeltet» i byråkratiet. For folkemusikk, jazz, frivillighet, samerådets kulturavdeling og kulturskolelærere valgte Trettebergstuens departement representanter med tung organisasjonsbakgrunn. Klassisk og samtidsmusikk ble ivaretatt med en professor fra musikkhøgskolen og en tidligere direktør i et av landets største symfoniorkester. Fra populærfeltet plukket hun mange fine navn, med mangfoldig bakgrunn. Likevel fremstår det merkelig når samtlige utelukkende representerer seg selv eller sitt firma.

Enkeltpersoner kjenner sin egen situasjon, mens interesseorganisasjoner har kunnskap om hele spekteret av medlemsmassen de dekker. Og i et land med seriøse organisasjoner for både låtskrivere, artister, plateselskaper, musikkforlag og managere, er det oppsiktsvekkende at det ikke er funnet plass til ett eneste utvalgsmedlem som representerer bredde i populærfeltet. Spesielt når den uttalte ambisjonen var en helhetlig gjennomgang, og kom fra en kulturminister som gang på gang uttrykte at regjeringen hennes ønsker et mer organisert kulturliv.

Det er også merkelig at hun ikke oppnevnte noen med tett kjennskap til vederlagsselskapene TONO, Gramo, Norwaco eller Kopinor. Med en samlet årlig omsetning på nærmere 2 milliarder (hvorav TONO står for halvparten alene) er disse selskapene svært viktige pilarer i norsk musikkøkonomi. Jeg tar for gitt at alle selskapene vil samarbeide med NOU-utvalget, men mye informasjon er forretningssensitiv og taushetsbelagt. Et utvalgsmedlem med erfaring fra styre eller toppledelse i et vederlagselskap vil kunne dele mye med utvalget, uten å bryte taushetsplikten. At Kulturdepartementet ikke ser dette er for meg helt utrolig.

Utrolig er også svaret stortingsrepresentant Tage Pettersen fikk på sitt skriftlige spørsmål til kulturministeren om sammensetningen av utvalget. I et ganske intetsigende skriv ramses det til slutt opp hvilken kunnskap departementet anser som viktig å ha med, deriblant terapi. Og til tross for at Trettebergstuen ikke fant plass til noen fra de viktige vederlagsselskapene, sørget hun for å ha to utvalgsmedlemmer med spesiell kunnskap om musikkterapi. Forstå det den som kan.

Det er vanskelig å se for seg noe annet samfunnsområde der regjeringen ønsker en helhetlig gjennomgang, bli utredet slik kulturdepartementet her legger opp til. En NOU om varehandel hadde sannsynligvis ikke blitt skrevet av en gjeng tilfeldig sammensatte kjøpmenn. Oljebransjen hadde neppe blitt utredet av plattformarbeidere alene, om de hadde aldri så mangfoldig bakgrunn. Og så videre. Likevel er dette standarden som gjelder for bransjen som denne uka underholder 100 000 i Tøyenparken.

Pandemien viste til fulle hvor lite politikere og embetsverk vet om de delene av norsk musikkbransje de normalt ikke har i sine budsjetter. En NOU er en utmerket mulighet til å lære og å endre dette. Det fordrer imidlertid at vår nye kulturminister Lubna Jaffery supplerer utvalget sitt med bred kunnskap om hele den norske musikkbransjen.

I motsatt fall kan rapporten som skal publiseres i 2025 neppe kalles mer en «halvhetlig» gjennomgang av hele bredden i det norske musikkfeltet.

Og det var vel ikke meningen?