– En organisasjon for profesjonelle?

Fra tid til annen kommer det innspill om at NOPA ikke lenger fremstår som en organisasjon for profesjonelle. Det har vekket et 21 år gammelt minne frem fra glemselen.

I 2001 var jeg med å skrive låten «On my own», som vant den norske MGP-finalen. I dag er det kanskje ikke så mange som husker verken sangen eller Haldor Lægreid som fremførte den, men i noen måneder vinteren/våren 2001 så det lovende ut for begge.

«On my own» hevdet seg både på VG-lista og på oddsen i forkant av ESC-finalen i København. Jeg ble intervjuet av Billboard, der den amerikanske journalisten betrodde meg at vår låt var hans personlige favoritt. I sedvanlig MGP-tradisjon var det god fyr i medie-hypen, og TV2 laget et 10 minutters innslag av de mest håpløse bidragene med overskriften: «Disse slår vi i hvert fall!»

Det gjorde vi ikke.

Tidlig i poenggivingen ble det klart at dette ikke gikk veien, og da alle stemmer var talt opp var fiaskoen et faktum: Av 23 deltakende land i finalen endte vi helt sist, sammen med Island. Tre skarve poeng fra Portugal gjorde at vi ikke en gang kom oss inn i den eksklusive nullpoeng-klubben, og skandalen ble ikke mindre av at Norge på grunn av resultatet måtte avstå fra å delta påfølgende år.

Den gamle MGP-kongen Arne Bendiksen uttalte til VG: – «nå må vi få tilbake de profesjonelle låtskriverne i MGP igjen.»

Jeg husker at jeg lo da jeg leste det, samtidig som det var litt sårende. Jeg jobbet knallhardt med musikken til alle døgnets tider. Sangene mine hadde gitt meg inntekt nok til både å bli andelshaver i TONO og medlem av NOPA, jeg regnet meg definitivt som profesjonell.

Bendiksen, som jeg senere skulle lære å kjenne gjennom NOPA, mente neppe noe vondt med det han sa. Han tok for gitt at jeg var en tilfeldig amatør som hadde slumpet til å skrive en sang, som slumpet til å vinne.

I hans glansdager var det ikke slik ting fungerte. Den gangen tok en liten gruppe menn alle beslutninger i norsk musikkbransje og Arne Bendiksen var sentral i det meste. Han drev eget plateselskap, var innehaver at ett av landets svært få lydstudioer og hadde carte blanche hos NRK – som hadde monopol. Det er rart å tenke på i dag, men godt inn på 80-tallet hadde Norge bare én TV- og én radio-kanal.

I 2001 var det ikke lenger slik at den riktige kontakten i NRK kunne garantere deg en hit. Vi hadde fått større mediemangfold og flere kanaler. Musikkbransjen var i ferd med å bli globalisert og profesjonelt studioutstyr var blitt rimeligere og mer tilgjengelig. I sum ga dette plass til flere, og et større persongalleri enn da Arne Bendiksen og makker Egil Monn Iversen styrte det aller meste noen tiår tidligere.

Sett med 2022-øyne fremstår likevel musikk-Norge anno årtusenskiftet som en ganske liten andedam. Utviklingen har fortsatt i rekordfart og i dag er det er langt flere som har populærmusikk som levevei. NOPAs medlemsvekst fra 400 til 1350 i samme periode illustrerer dette godt. I en tidligere generalforsamling ble det reist kritiske spørsmål rundt denne veksten. – «Hva er strategien bak?», spurte en.

Jeg kan bare snakke for tiden jeg selv har sittet i styret, men målet har aldri vært å bli flere. Målet har vært at NOPA skal speile det som skjer der ute i norsk musikkliv. I min bok er det ganske opplagt for en organisasjon som representerer de som skriver populærmusikken.

Og når mange flere driver med musikk er det logisk at medlemstallet stiger, som det gjør i alle organisasjoner rundt oss. Tidligere i år feiret for eksempel CREO at de rundet medlem nummer 10 000.

Som 27-åring var jeg en ganske enslig ung svale i NOPA. Det virket likevel aldri som noen følte seg truet av min deltakelse, snarere tvert om. Jeg fikk kudos for å være interessert og engasjert, og ble tatt godt i mot i generalforsamlinger og de legendariske julebordene på Grand. Jeg lærte historien å kjenne, og de eldre karene – det var ikke så mange damer i NOPA den gang – lærte meg å kjenne. Snart merket jeg at de heiet på meg.

For meg har generasjonsaspektet vært noe av det fineste med NOPA. Som ung er det lett å tro at alt er annerledes enn før, som godt voksen ser man at en hel del fortsatt ved det samme.

Derfor trenger de unge de eldre, og de eldre trenger de unge for å se veien videre.

Dette er en verdi jeg håper jeg vi klarer å ta med oss, selv når NOPA vokser og medlemslista blir noe mer uoversiktlig enn før.

Såpass profesjonelle må vi være.

Ole Henrik Antonsen

Styreleder, NOPA