NRK og musikken

Etter at en omfattende endring i musikktilbudet ble annonsert tidligere i høst, har det blåst friskt rundt NRK. «Aktiv dødshjelp til forfallet» skrev kommentator Egon Holstad i VG, mens NRK-nestor Finn Bjelke like godt rykket ut med minneord for sin tidligere arbeidsgiver. Samtidig som kronikkene strømmer på i ulike kanaler, får NRKs musikksjef Mats Borch Bugge passet sitt påskrevet i sosiale medier: – «løgn og tomt politikerprat» og – «alt dette er Mats sin skyld» er blant de moderate karakteristikkene.

Det er ikke bare i det offentlige ordskiftet det blåser. NOPA har mottatt henvendelser fra frustrerte medlemmer og sinte NRK-ansatte, som sier NRK planlegger å avvikle tilnærmet all satsing på musikk. Den skal erstattes av «maskingenererte spillelister», gjerne bestående av musikk som allerede er populær. I et slikt bilde er det enkelt å stille seg bak at NRK bommer kraftig på oppdraget de får 7,8 milliarder fra staten for å utføre neste år.

Men skal egentlig NRK legge ned sin musikksatsing?

– «Nei», sa utskjelte Bugge, da han gjestet NOPA-podden før helga. Derimot skal NRK omprioritere, og bruke mer av ressursene på «playeren» – altså innholdet du kan klikke deg fram til på NRKs nettside og i appene NRK TV og NRK Radio. For selv om brorparten av NRK-konsumet fremdeles skjer gjennom tradisjonelle og lineære flater, er det liten tvil om hvor fremtiden ligger:

«On demand», som det heter på fagspråket.  

Rent kommunikasjonsfaglig hadde nok NRK gjort seg selv en tjeneste ved å fortelle hva de tenker å gi publikum. For det fremstår noe uklart, selv om det tirsdag kom en nyhetssak om hva som skal skje i P3 Musikk på starten av 2026. Det er imidlertid ingen hemmelighet at NRK sliter med å nå noen grupper av lyttere, seere og brukere. Primært de under 30 år, men også under 50 opplever NRK å miste noe av grepet. Det er derfor ikke rart at ledelsen bekymrer seg for fremtiden.

Rikskringkastere har lenge vært under press, og skandalen som har ridd selveste BBC denne høsten har ikke gjort saken bedre. Verden rundt mener stadig flere at statlige medieselskap som NRK og BBC hører hjemme på historiens skraphaug. Anderledeslandet Norge skiller seg ut også her, ved at rundt 80% av oss er godt eller veldig godt fornøyd med NRKs tilbud. Og når folket er happy, har de politiske partiene en tendens til å være det samme.

Unntaket er Fremskrittspartiet, som lenge har ønsket å legge ned NRK, eller i alle fall selge. Dette synet ble seinest i uka som gikk forfektet av stortingsrepresentant Silje Hjemdal, i Dagsnytt 18. Og partiets alternative statsbudsjett, som kom før helga, bekreftet det samme. Enn så lenge er Fremskrittspartiet en ensom svale i politikken. Men med rundt en fjerdedel av stemmene i stortingsvalget i høst og en statsministerpost i sikte, blir de tatt på alvor. Ledelsen på Marienlyst vet også hvor raskt stemningen i folket kan snu, dersom NRK ikke leverer varene. Det har kollegaene i Danmarks Radio smertelig fått erfare.

Spørsmålet er om musikkjournalistikken nå skal ofres på kommersialitetens alter?

For mange i min generasjon var Lydverket selve gullstandarden innenfor musikkdekning. I ti år, fra 2002 til 2012, ble det hver uke servert journalistikk av ypperste klasse. Lydverket var fantastisk, men samtidig er det ikke til å stikke under en stol at seertallene stadig gikk ned. Til slutt var de så lave at NRK-ledelsen ikke ville putte så mye ressurser inn i ett program, og nedleggelsen var et faktum. Snart 14 år senere, er det fremdeles mange som uttrykker harme over dette. Da kan det være grunn til å minne seg selv om at Norge Rundt står på NRKs sendeplan, også denne fredagen, slik det har gjort i mer enn 49 år.

En viktig del av NRKs oppdrag er å være relevante for sin samtid, og i dette ligger å hanke inn nye generasjoner brukere. Skal man satse på noe nytt, må man gjerne nedprioritere noe annet. Mens min generasjon stadig kommer tilbake til Lydverket, har vi en tendens til å glemme rabalderet da Roxrevyen ble lagt ned i 2001 – etter ni gode år. Situasjonen var ikke så ulik den vi står i nå, og det manglet heller ikke den gang på dommedagsprofetier, nekrologer eller beskyldninger om «løgn og tomt politikerprat». Det meste var imidlertid både tilgitt og glemt da Lydverket året etter steg opp fra asken.

Nå gjenstår det å se om historien kan gjenta seg. Det som er sikkert, er at NRK nå møter en helt annen konkurranse enn i 2002. Som far til tenåringsgutter, må jeg innrømme at deres mediebruk bekymrer meg: Det meste skjer på amerikanske og kinesiske plattformer, uten noen form for redaksjonell kontroll. Dersom NRK lykkes med å dra disse guttene (og jentene) inn i sin fold, i bare en liten del av tiden, tror jeg i dypeste alvor at det er bra for oss alle på sikt.

Samtidig er jeg, i likhet med så mange andre, også bekymret for fremtiden til NRKs musikkdekning. Med alle midlene rikskringkasteren mottar fra staten hvert år, har vi lov å forvente mye, også at NRK gir et godt musikktilbud til alle generasjoner. Vel vitende om at mange av nysatsingene denne gangen vil være rettet mot «yngre garder enn meg selv», velger jeg likevel å gi NRK en sjanse til å levere det de lover (hva nå enn det er).

Strengt tatt har vel nysatsinger ofte gått mot det yngre segmentet, sånn sett er noe ved det gamle. Og for å slutte på en optimistisk tone, tross alt, vil jeg også si at etter min erfaring er ungdommen langt mer musikkinteressert enn det Finn Bjelke skal ha det til i sitt minneord over NRK.

Kall meg gjerne naiv, men jeg velger å ha trua.