Ting som ikke burde vært sagt?

Av Ole Henrik Antonsen, styreleder i NOPA.

Etter en uke med massivt press snudde Arbeiderpartiet – og trakk tilbake kuttene i gratisferger og ettergivelse av studiegjeld i distriktene. Deretter la partiet ut en post i sine SoMe-kanaler: 

«Vi holder det vi lover». 

Jeg tror Arbeiderpartiet har et oppriktig ønske om å holde sine løfter. Men jeg håper det ikke bare gjelder løftene fra årets valgkamp. For oss som skaper musikk og tekst til musikk – og alle andre arbeidsfolk i det som kalles «det frie feltet» i kulturlivet – gjenstår det fortsatt to viktige løfter fra den forrige: 

I Hurdalsplattformen slo Arbeiderpartiet og Senterpartiet fast at andelen av statsbudsjettet som går til kultur, på sikt skulle økes til én prosent. De lovet også å styrke sosiale rettigheter for selvstendig næringsdrivende. 

I budsjettforslaget for 2026 beveger regjeringen seg for femte gang – på fem forsøk – lenger bort fra 1 %-løftet. Under valgkampen i 2021 ble det gjentatte ganger uttalt at det frie feltet skulle få et løft. Det har vært vanskelig å se når det har kommet til bevilgninger. Til årets budsjettforslag sier kulturminister Lubna Jaffery:

– «Regjeringen satser på scenekunstnerne i det frie feltet, og starter med 10 millioner til dansekunstnerne». 

Det er bra, og vel fortjent. Men samtidig kutter Jaffery 6,3 millioner til NAA-nettverket (Norwegian Arts Abroad, der blant annet Music Norway inngår). De nylig opprettede regionale kulturfondene reduseres fra 75 til 40 millioner, og Det Norske Kulturfond – det største og viktigste verktøyet for «det frie feltet» – får i realiteten et kutt, med en økning som er rundt halvparten av KPI-indeksen på 3,3 % som benyttes andre steder i budsjettet. 

Da blir det vanskelig å kalle 10 millioner til dansekunstnere «en satsing på det frie feltet». 

Ifølge Fafo-rapport 2022:12 er 52,5 % av alle som jobber i kulturfeltet selvstendig næringsdrivende. For enkeltkunstnere er det grunn til å tro at andelen er enda høyere – noe NOPAs egne medlemsundersøkelser bekrefter. For våre medlemmer, og mange av de andre arbeidsfolkene i kulturfeltet med oss, handler sosiale rettigheter for selvstendig næringsdrivende om trygghet i hverdagen. 

Hurdalsplattformen sier at «regjeringen skal utrede og forbedre sosiale ordninger for selvstendig næringsdrivende». I mars 2022 fulgte Stortinget opp med et anmodningsvedtak (vedtak 456), som instruerte regjeringen om å utrede inntektssikringen (herunder dagpenger) og forbedre sykelønnsordningen for selvstendig næringsdrivende. Dette ble først utsatt – deretter utvannet.  

I inneværende budsjett (2025) heter det: – «Regjeringa arbeider med utvalde problemstillingar knytt til dei rettane sjølvstendig næringsdrivande og frilansarar har». 

Det var veldig skuffende da vi leste det i fjor, men vi fattet nytt håp da Arbeiderpartiets program for 2025–2029 ble lansert. Der skriver de: – «Partiet skal jobbe for at selvstendig næringsdrivende og frilansere skal få bedre tilgang til sosiale rettigheter». 

Jeg vil jo tro at arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng har lest eget partiprogram, men i budsjettkapitlene hun er ansvarlig for, kan vi likevel lese:

– «Departementet har vurdert og greidd ut utvalde problemstillingar knytt til dei sosiale rettane til sjølvstendig næringsdrivande og frilansarar. Etter ei samla vurdering meiner regjeringa at rettane til gruppene er gode og at det ikkje er grunn til å endre innretningane på dei sosiale ordningane.» 

Dette til tross for at både FAFO-rapporten Velferdsordninger for selvstendig næringsdrivende (2022) og SSB-rapporten Er det mange «arbeidende fattige» blant selvstendige næringsdrivende i Norge? (august 2025) konkluderer med at mange selvstendig næringsdrivende – særlig i kunst- og kulturfeltet – står langt svakere enn fast ansatte, både når det gjelder inntekt og sosiale rettigheter. 

Det er forståelig at regjeringen må prioritere. Men å love noe – og deretter gjøre det motsatte – svekker tilliten. Ikke bare til kulturløfter, men til politikere generelt. 

Så når Arbeiderpartiet sier «vi holder det vi lover», er det grunn til å minne dem på hva de faktisk har lovet. Og at noen av disse løftene fortsatt står uinnfridd – selv etter det femte statsbudsjettet de har presentert. 

La oss håpe lovnadene ikke blir til «ting som ikke burde vært sagt».