Populærmusikk – et misforstått begrep

Kjære venner!

Jeg har alltid vært stolt over å si at jeg jobber med populærmusikk.

Som låtskriver, produsent, musiker og som tillitsvalgt.

Noen forsøker å få begrepet populærmusikk til å klinge dårligere. Ved å definere det som noe annet enn det er.

Populærmusikk er enkelt! Sellout! Alle kunne laget det, hvis de ville. Kygo eller Staysman, alt låter likt: Annenrangs, dårlig og kjipt!

Lista over sitater jeg har blitt møtt med gjennom årene er lang. På en god dag hever meg over, på en dårlig blir jeg lei meg, frustrert eller forbanna. For selv om det er valgfritt å like musikken, går det ikke an å si at hverken Kygo eller Staysman er dårlig, annenrangs eller kjipe. De er låtskrivere og artister som på hver sin måte kan kunsten å bevege folk.

Dét er ikke enkelt. 

Populærmusikk er imidlertid utrolig mye mer enn Staysman og Kygo.

Frida Ånnevik, Moddi, Dagny, Harpreet Bansal, Jan Garbarek, Arif, Daniel Kvammen, Marte Eberson, Gluecifer, Anneli Drecker, Finn Kalvik, Maria Mena, Ole Ivars, Ida Maria, Åge Aleksandersen, 9 grader nord, Amanda Delara, Gangar, Dancing the Conga … Dette er bare noen få eksempler på alle som sorterer under den gedigne merkelappen «populærmusikk», som NOPA representerer.

KUNSTNERORGANISASJON

I likhet med de fleste andre kunstnerorganisasjoner, står det i våre vedtekter at NOPA skal arbeide for medlemmenes kunstneriske og økonomiske interesser. Det er ikke spesielt oppsiktsvekkende, men etter noen år på innsiden forundrer jeg meg stadig over hvor ofte det holdes mot oss at vi gjør nettopp det:

Arbeider for medlemmenes økonomiske interesser.

En av ideene vår forening er tuftet på, er at TONO-vederlaget skal gå til de som har skrevet musikken vederlaget er krevd inn for. Det skulle heller ikke være spesielt kontroversielt: Vederlag er lønna til den som mottar, og jeg tror egentlig ikke så mange ønsker å motta lønna for et arbeid andre har utført. For store deler av TONO-vederlaget var dette i mange år likevel snarere regelen, enn unntaket. Sakte, men sikkert, har ordninger som ikke tålte dagens lys blitt avviklet, på grunn av samfunnets økte krav til åpenhet og transparens.

I året som gikk fikk vi – etter svært mye støy – endelig vedtatt prinsipper som sikrer at TONO-vederlaget i størst mulig grad går til de som skriver musikken det kreves inn for.

Etter mange års kamp var dette en seier for NOPA, selv om det også betyr at noen av våre egne medlemmer vil tape inntekt.

Men hvis noen taper, har da NOPA ivaretatt våre medlemmers økonomiske interesser?

Ja, mener jeg. Det er få organisasjoner som jobber for sine medlemmers økonomiske interesser, på bekostning av andre. Dessuten sier lov om kollektiv forvaltning fra 2021 at TONO ikke lenger kan drive kulturpolitikk (det fine ordet for «omfordeling»), utover det som trekkes i kulturelle midler.

VIRKEMIDDELAPPARATET

For tiden skrives en NOU (Norsk offentlig utredning) om musikklivet i Norge. NOPA har spilt aktivt inn til dette utvalget gjennom en del møter, og vil om få dager levere et omfattende skriftlig innspill. Vi vil blant annet gå gjennom det offentlige virkemiddelapparatet, særlig tilskuddsordningene som ligger under Kulturdirektoratet. Der kommer den betydelige andelen i musikkbransjen som sorterer under populærmusikken svært dårlig ut. Ikke minst oss som skriver musikk.

NOPA har gått gjennom alle tildelinger fra 2018 til 2024 i Norsk kulturfonds ordning for å skrive musikk: «Komposisjon og produksjonsstøtte». I løpet av disse sju årene har staten støttet komposisjon av klassisk og samtidsmusikk med 105,7 millioner. Komposisjon av populærmusikk i samme periode? 14,8 millioner.

Her hører det med til historien at jazz, tradisjon og verdensmusikk er trukket ut av «populærmusikk», men klassisk og samtid utgjør likefullt nesten 60% av tildelingene over de sju årene vi har undersøkt.

I statens kunstnerstipend utgjør et årlig arbeidsstipend for tiden 330 000,-. Når man skal sammenligne hvor mye ulike kunstnergrupper får, må man se på antall stipendhjemler. En hjemmel er ett arbeidsstipend i ett år. For de som skriver musikk er det to komiteer å søke til: Komponist og populærkomponist, hvorav førstnevnte er for kunstmusikk (i hovedsak klassisk og samtid). Populærkomponist er for alle andre. Norsk komponistforening organiserer komiteen for kunstnergruppen komponist, som har 38 hjemler. NOPA organiserer populærkomponist som har 34 hjemler, til tross for at dette gjelder mange ganger flere musikkskapere enn de som sogner til kunstnergruppen komponist (også de som ikke er organisert i foreningene kan søke).

Skeivfordelingen er så stor, at man skulle tro dette var politisk styrt.

Det er det ikke. Jeg har saumfart lover, regelverk, instrukser og tildelingsbrev, men ikke funnet et eneste politisk signal som sier at populærmusikk (eller noe annet) skal nedprioriteres. Tvert i mot sies det ofte at mangfold og inkludering er viktig.

Alle skal med.

FELLESSKAP

NOPA har i svært mange år jobbet for inkludering og fellesskap. Derfor er det rart at vi ofte ser aktører på utsiden av populærfeltet argumentere som om det var motsatt. For når de i sine innspill påpeker viktigheten av økt mangfold, ivareta smale sjangere eller snakker om raushet, åpenhet og toleranse, er det underforståtte budskapet:

«ved å støtte oss, eller vårt syn, er mangfoldet ivaretatt.»

Det er her det bærer galt av sted. Min erfaring er at smale aktører som oftest er ganske smale i sitt kunstsyn. Jeg opplever dem som regel som ganske homogene grupper, der mange av medlemmene har samme bakgrunn (gjerne fra samme utdanningsinstitusjon). Mitt inntrykk er også at brorparten mener det skal være sånn i fortsettelsen: At nye medlemmer helst skal være mest mulig lik de gamle.

Kanskje misforstår jeg, men når det kommer til stykket er det i alle fall vanskelig å se den rausheten, åpenheten og toleransen jeg så ofte leser om politiske innspill.

NOPA har ofte «tatt en for laget». Vi jobber bredt politisk for alle som skaper musikk og for alle som er selvstendig næringsdrivende kunstnere.

Piratkopiering, ny åndsverklov, kompensasjon under pandemien, KI-problematikk er noen av sakene vi har jobbet mye med, og som alle komponister har nytt godt av. Jeg tror ikke jeg for hardt i når jeg sier at NOPA hadde en god del av æren for at Spellemann-styret snudde om sammenslåing av kategorier i høst. Vi har også vært med på å ta regningen for svært dyre søksmål, selv når juristene har advart mot overhengende fare for å tape.

Fordi vi har hatt – og har – et ønske om å være solidariske. Vi har stått skulder ved skulder med våre kollegaer, og skal fortsette å gjøre det.

Ikke minst har populærkomponistene – NOPAs medlemmer – i snart 100 år delt av sine vederlag i TONO. Og til Det norske komponistfond, som finansieres gjennom 2% trekk av TONO-vederlaget fra alle som skriver musikk. Det er ingen overdrivelse å si at det meste av finansieringen av dette fondet gjennom 58 år kommer fra populærmusikken. Tildelingene, derimot, har gått en helt annen vei.

ER POPULÆRMUSIKKEN LITE RAUS?

Så jeg spør meg: er det virkelig sånn at det er NOPA og populærmusikken som ikke er raus, inkluderende eller tolerant? Jeg mener svaret er et soleklart nei.

Vi er de som, bokstavelig talt, alltid ber til fest, men aldri blir invitert tilbake.

Tidligere tenkte jeg at de som snakket ned populærmusikken bare var kultursnobber. Nå vet jeg at det også kan finnes et annet motiv: Penger.

Da vi under pandemien i 2020 gikk ut mot Norsk kulturråds ordning for komposisjon og produksjon, møtte vi mye motstand. Vi fikk høre at jeg skapte splid og polarisering, til tross for at jeg bare utførte den jobben vedtektene sier NOPA skal gjøre.

Å ivareta medlemmene i NOPAs økonomiske og kunstneriske interesser.

Vi er forberedt på mer kritikk nå, men jeg håper samtlige av NOPAs medlemmer forstår at alle er inkludert når vi bruker begrepet populærmusikk. Og at når vi ber om at privilegiene fordeles jevnere faktisk snakker om mer mangfold, inkludert å ivareta smale sjangere. Ikke motsatt.

Feltet vårt er så bredt at det strengt tatt bare skulle kalles musikk, men det heter populærmusikk. NOPAs jobb er å gjøre ordet til en hedersbetegnelse, og det handler om mer enn selvfølelsen.

Jeg ønsker dere alle en god, fredfylt og (populær)musikalsk jul!

Ole Henrik Antonsen,

Styreleder NOPA