– Ting kan snu fort

Kjære NOPA-medlemmer!

For et år siden skrev jeg julehilsen med tittelen: Lysere tider i møte, tross alt.

Lite viste vi da om at nedstengingen vi akkurat var gått inn i skulle vedvare mer enn et halvt år i hovedstaden. Tross alt var vaksinen på vei, stemningen var forsiktig optimistisk.

I løpet av året som har gått har vi fått kjenne litt på friheten igjen. Ikke helt som i tidsregningen før 12. mars 2020, men vi fikk et par måneder der vi kunne leve nesten som før. NOPA rakk å avvikle høstfest for medlemmene i november. Det er fint å tenke på i dag.

For friheten varte ikke så lenge, og jeg skal innrømme at nedstengingen har vært tyngre å takle denne gangen.

Dels fordi det er deprimerende at akkurat nå, når vi alle var ferdig vaksinerte, hadde viruset enda et triks i ermet. Og dels fordi myndighetene fremsto nesten like lite forberedt som i mars 2020. Det har liksom ikke manglet på advarsler om at nettopp dette kunne skje.

Det verste er likevel frykten for at nedstengning blir hverdagen i årene som kommer. At det å begrense sosial omgang skal bli regjeringens foretrukne verktøy for å holde et helsevesen «på bristepunktet» flytende.

Det er en ganske trist tanke.

Da tiltakene ble innført 7. desember var det 320 covid-pasienter innlagt på norske sykehus. I Debatten på NRK samme kveld fortalte helsedirektør Guldvåg at andre pasientgrupper allerede var skadelidende på grunn av denne belastningen.

21 måneder inn i pandemien hadde i alle fall jeg forventet bedre.

Jeg var ikke så verst til å regne med eksponentielle tall på skolen. Jeg forstår at selv om de fleste bare blir litt syke, blir noen alvorlig syke. Og at om veldig, veldig mange blir smittet samtidig, kan mange bli alvorlig syke.

Likevel klarer jeg ikke fri meg fra tanken om at 320 av en befolkning på 5 400 000, er veldig lite. Særlig når over 90% av den voksne befolkningen er vaksinert med to doser. Det er vanskelig å forstå hvordan vårt nabofolk i øst i langt større grad greier å holde samfunnet åpent, med mye mer smitte i befolkningen.

Mens Norge i dag har samme intensivkapasitet som 12. mars 2020, har svenskene tredoblet sin.

I restaurantbransjen er det et opprør på gang. Selv om Norge har det vi kaller rause kompensasjonsordninger, kjennes ikke 60, 70 eller 80% av 2020-lønna spesielt raust. Særlig ikke når naboen får bonus til jul, etter at firmaet han jobber i har hatt et rekordår.

Dugnaden er over.

Det fører til kompetanseflukt, noe vi også ser i kulturlivet. I desember meldte Lydteamet i Bodø at de legger ned, etter 30 gode år i bransjen. Når de ansatte ikke lenger ser en god framtid i sektoren, finner de som har muligheten seg noe annet å gjøre.

Jeg tror vi som lager og fremfører musikken er drevet av noe annet enn et økonomisk motiv, og at mange derfor vil vende tilbake når tiden er moden. Det gjelder ikke for apparatet rundt, som vi er så avhengige av.

Dersom vi skal ha en restaurantbransje eller et kulturliv «på den andre siden», bør det derfor tas noen grep nå. Og det haster.

Det ble ikke så lystig det her, men sånn er ståa i musikkbransjen ved inngangen til jula 2021. De lyse tidene synes lenger unna enn for et år siden, men er det noe vi har lært de to siste årene er det at ting kan snu fort.

La oss håpe det skjer én gang til.

Uansett ønsker jeg deg en riktig God jul.

Ole Henrik Antonsen

Styreleder, NOPA